Beckett inn til beinet

Torshovteatret: «Sluttspill» av Samuel Beckett

RAMPELYS

Oversatt av Jan Erik Vold, bearbeidet av Ragnar Lyth og Hege Randi Tørresen. REGI: Ragnar Lyth. SCENOGRAFI: Harald Lyth. MUSIKK: Arild Andersen. MASKER: Greta Bremseth. MED: Kai Remlov og Bjørn Skagestad.

Publisert: Oppdatert: 26.01.04 09:34

De er Hamm og Clov - herre og tjener, kanskje far og sønn - i en kraftig bearbeidet versjon av Becketts beksvarte satire. Gamlingene i søppelbøtta - som kanskje er Hamms foreldre - er redigert vekk.

En slik amputasjon skulle man tro var å øve blind vold mot minimalisten Beckett. Det kirurgiske inngrepet er imidlertid vellykket. Destillatet er blitt beskere, Becketts klo hvassere, og faktisk - det er i dette mørket vi skjønner at det må tennes noen lys.

Stykkets tittel er hentet fra sjakken. Sluttspill er den fasen av et parti hvor det er nesten ingen brikker igjen og bare noen få, forutsigbare trekk gjenstår. Handlingen finner kanskje sted etter en atomkrig (det er skrevet under den kalde krigen). Det eksistensielle paradokset som Beckett beskriver, kan imidlertid oppstå når som helst, hvor som helst. Det er det som er det tragiske. Om relasjonen heter familie, jobb eller vennskap, er problemstillingen den samme som i stykkets herre-tjener-forhold. Vi klarer ikke å være alene, vi klarer heller ikke å leve sammen.

Foredlet

I denne nytapningen går forestillingen opp på sjeldent formfullendt vis. Teamet bak - regissør Ragnar Lyth, hans bror, billedkunstprofessor og scenograf Harald, dramaturg Hege Randi Tørressen, komponist Arild Andersen og oversetter Jan Erik Vold - har gitt skuespillerne rammer og et materiale som de har foredlet til noe stort og opplevd.

Remlov er den blinde Hamm som ikke kan gå, Skagestad er tjeneren som ikke kan sette seg. Deres innestengte verden består av repetisjoner og forutsigbare trekk; Clov skriver Hamms historie på en stor tavle, den endres kontinuerlig, som en gjentagelse i seg selv. Samtidig dokumenterer han tiden på en annen tavle. Det er absurd, men det sier også noe om vår sivilisasjon. Skriften på veggen. Tegnene som ikke betyr noen ting lenger, kanskje noe annet.

Forfallet som Skagestad og Remlov spiller ut i all sin gru, blir nesten vakkert. Det stygge får sin egen estetikk, som igjen blir poesi. At Skagestad i maske, mimikk og bevegelser kan minne om Stan Laurel (Helan og Halvan), er et bonuspoeng. Dette bidraget til Becketts univers av stumfilmreferanser er kanskje ikke tilsiktet, men er like fullt med på å gi den beksvarte forestillingen farge.

YNGVE KVISTAD