MATTIS: Tom Styve spiller rollen som Mattis i teateroppsetningen av Tarjei Vesaas-klassikeren «Fuglane». Foto: Erik Berg/Riksteatret

Teateranmeldelse: «Fuglane», Riksteatret: Letter ikke helt

VG:s terninger viser 4 prikker

Respektfull dramatisering av en norsk klassiker.

Tarjei Vesaas’ roman om Mattis tust er et modernistisk litterært mesterverk. For å si det med nåtidsspråk handler det om «annerledeshet» sett innenfra. Vesaas’ grep med å la Tustens egne ord og tanker bære hele fortellingen var med på å gjøre denne boken til en begivenhet da den kom ut i 1957. Nå, mer enn 60 år etter, forsvarer «Fuglane» fremdeles sin ubestridte plass i den skjønnlitterære kanon. I Lasse Kolsruds dramatisering for Riksteatret er det tilløp til interessante tolkninger, men i det store og det hele blir det en oppsetning som er ganske rett frem og uten de helt overraskende grep.

les også

Teateranmeldelse «Oslo»: Da Oslo skulle redde verden

Også på scenen er det selvfølgelig Mattis selv, spilt av Tom Styve, som bærer det aller meste. Han er tilstede hvert minutt av handlingen, og Styve gjør en tolkning langt over gjennomsnittet. En forknytt kropp med et spill levende ansikt er ingen enkel rolle å gestalte, men her har vi å gjøre med en skuespiller som klarer å være intens uten å overspille.

MANGLER DOBBELTBUNN: Målet for Mattis’ erotisk ladede drømmer og fanasier. Foto: Erik Berg / Riksteatret

Da er det desto merkeligere å se hvordan andre på scenen tenderer til nettopp overspill: Særlig Ida Torsdatter Ursin-Holm og Ane Ulimoen Øverli i rollene som Inger og Anna blir i overkant endimensjonale og masete. Her er det så visst ingen dobbeltbunn eller alternativt tolkningsrom å spore, og da blir også skikkelsene kunstnerisk ganske uinteressante. Som mål for Mattis’ erotisk ladede drømmer og fantasier er de for flyktige og overfladiske.

For det er nettopp drømmene hans, alt det Mattis tenker på, alt han overtolker og misforstår – og som ingen egentlig vil høre om, som utgjør mye av den dramatiske drivkraften i denne fortellingen.

les også

Teateranmeldelse «Cyrano»: En litt forvirrende oppsetning

Det er langt mer spennvidde over rollen som Hege, Mattis søster. Norsk teaters nye stjerneskudd Ingvild Holthe Bygdnes klarer ved hjelp av små virkemidler å gjøre mye ut av denne kvinnen som er overgitt ansvaret for en annerledes bror, og som følelsesmessig stadig svinger mellom fortvilelse og forsoning.

Tore B. Granås har mindre å spille på som Jørgen, tømmerhoggeren som kommer inn i de to søsknenes liv og skaper ny dynamikk. Men han representerer likevel et nødvendig taktskifte i en oppsetning der scenene ellers har en tendens til bare å komme rullende en etter en, uten at det skjer verken interessante brudd eller overraskende vendinger. Det er noe deterministisk over denne forestillingen, som står i veien for den kunstneriske dybden.

les også

Teateranmeldelse «De usynlige»: Åpent hav og store ord

Så kan man selvfølgelig si at en dramatisering av «Fuglane» nødvendigvis må være lojal mot boken, og forutsatt at i hvert fall halvparten av publikum har lest Tarjei Vesaas’ roman så vet man jo hvordan det hele forløper. Men da blir det enda viktigere å få frem hva som er den kunstneriske motivasjonen, nødvendigheten, bak å gjøre teater ut av det.

En slik nødvendighet får jeg ikke øye på i denne oppsetningen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder