SPENST: Det er fysiske spenst i «Andvake». Her representert ved Karl-Vidar Lende med fela og Magne Håvard Brekke.
SPENST: Det er fysiske spenst i «Andvake». Her representert ved Karl-Vidar Lende med fela og Magne Håvard Brekke. Foto: David Zadig

Teateranmeldelse «Andvake»: Modig Fosse-løft

Publisert: Oppdatert: 24.05.18 08:53
RAMPELYS

BERGEN (VG) Det er mange fascinerende grep, og noen mindre fascinerende, i verdenspremieren på Jon Fosses trilogi «Andvake».

Hordaland Teater tar et modig løft ved å dramatisere de tre Fosse-romanene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd»; en trilogi som ga forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris.

Regissør Sandsund har dramatisert det vakre, vonde, og poetiske stoffet og skapt en forestilling som i stor grad bevarer ånden i romanene.

Det er en mørk sakral atmosfære, en visuell opplevelse der musikken til Trio Mediæval og felespiller Erlend Apneseth poengterer en slags middelalderstemning som likevel oppleves som tidløs. Symbolbruken er tydelig, i blant overtydelig.

Fortellingen spinner rundt Asle og Alida, et ungt par som på sin vandring i Bjørgvin – datidens Bergen – ikke finner rom i herberget fordi de «lever i synd», og hun er gravid. I sin fortvilte jakt etter felles lykke og et sted å slo rot, er ytterligheter som drap kun et desperat virkemiddel som brukes mot de som står i veien for dem. Men der Bibelens Josef og Maria hadde en høy beskytter som medhjelper, er Fosses unge par hjemsøkt av skjebnen og sine synder. Selv da Asle ofrer sin kunstnerdrøm gjennom å selge fela si, bølger motbøren fram.

De to første aktene veksler mellom fine detaljer og scener med et fragmentarisk grep som ikke alltid er like godt flettet sammen. Den musikalske flyten som ligger i teksten blir i blant litt hakkete, og da får forestillingen en monoton rytme.

Men – brått så er det både spenst og nerve. Her er det ikke hviskende følsomhet som gjelder, snarere en høylytt og fysisk tilnærming til teksten.

Med unntak av Anne Wiig og Karl-Vidar Lende som Alida og Asle, spiller ensemblet flere roller. Wiig og Lende har en troverdig miks av naivitet og ungdommelig råskap. Og utover i forestillingen fascineres man av Magne Håvard Brekkes omgang med diverse typer av tvilsom – og mindre tvilsomme karakterer. Brekke skifter fra å være nesten irriterende messende gamling til å bli en jovial, pratsom øyboer med praktisk og taktisk sans.

Siste akt – «Kveldsvæved» – handler om Alidas datter Ales’ tilbakeblikk på sin mor. Ales er blitt gammel, men hjemsøkes av morens historie, og det er gjennom datteren siste del av historien fortelles.

Da samles trådene, om slekt som følger slekters gang, om dårlige vilkår for folk uten penger, om daglig sorg og glede, men først og fremst om en tidløs kjærlighet slik Jon Fosse så poetisk beskriver den. Da handler det om det jordiske og det vi ikke helt kan fatte, drømmer og metafysikk – noe altoppslukende som er vakkert og stort – og samtidig veldig nært.

Her kan du lese mer om