ENTUSIASME: Charlotte Brænna og Bjørnar Reime i spissen for et energisk team.
ENTUSIASME: Charlotte Brænna og Bjørnar Reime i spissen for et energisk team. Foto: Foto: Tovita Razzi

Musikalanmeldelse «Grease»: Energi på høyoktan

RAMPELYS

Energinivået er på full speed fra start til mål i en forestilling spekket med spektakulære shownumre.

Publisert: Oppdatert: 26.01.18 01:11

Men nettopp showpreget gjør at musikalen mister en del hva intimitet og sødme angår. På enkelte plumpe verbale punkt blir man også minnet om hvor forferdelig lenge siden 1950-åra var, og enkelt karikerte skikkelser overdrives med litt for bred pensel.

Musikalen «Grease» er blant de som holder koken fremdeles på grunn av en del fengende låter med 50-talls alibi. Handlingen er såre enkel; High School opplevelser, usikre – eller selvsikre – ungdommer som tenker på alt som rører seg et stykke nedenfor navlen og ovenfor låret. De er keitete og klåfingra. Filmen fra 1978 med John Travolta og Olivia Newton John gjorde at verden utenfor Amerika ble fascinert.

Regissør Tom Sterri og koreograf Adrian Glans har fokusert på spensten som ligger i det musikalske ved å presentere store danse- og sangnumre der ensemblet får vist sprudlende entusiasme.

Det er et friskt ungdommelig preg over oppsetningen, og alle er flinke så det holder. Men utover det blir man ikke så voldsomt berørt av den historien som faktisk fortelles. Kanskje fordi selve storyen virker noe utdatert i forhold til den settingen den presenteres i. Kanskje fordi det blir litt mer karikatur enn karakter på en del av personalgalleriet.

Men det er flere scener og situasjoner som er minneverdige nok til at mange vil glede seg over dette.

Charlotte Brænna og Bjørnar Reime har et fint nærvær som hovedpersonene Sandy og Danny. Øivind Blunck er kostelig som radiovert Vince – med så mange bløte replikker som bare Blunck kan fremføre så sleskt.

Unggutten Tarjei Sandvik Moe, (Isak Valtersen fra «Skam») er fremdeles skolegutt og den i gjengen her som er nærmest den opprinnelige alder i stykket. Han er definitivt på rett spor; en skuespiller med mange uttrykk. Hans fremførelse av låta «Magiske toner», med gitar og et lite håndkle rundt livet er en liten perle i forestillingen.

Chateau Neuf er et sted som egner seg mer for de store uttrykk enn det intime. Under premieren hadde lyden i blant en metallisk klang som også skaper en viss distanse.

Men maken til sprudlende gjeng på scenen, skal du lete lenge etter. Litt mye og litt hektisk, men full pinne og mye glød.