MANGLER NOE DYNAMIKK: Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en bærende rolle av «De usynlige». Foto: Ingun A. Mæhlum / Hålogaland Teater

Teateranmeldelse «De usynlige»: Åpent hav og store ord

Man går merkelig uberørt fra Hålogaland Teaters oppføring av «De usynlige». Replikkene sitter stort sett som de skal, men noen virkelig teaterdynamikk er det vanskelig å få øye på.

VG:s terninger viser 4 prikker

Roy Jacobsens suksessroman «De usynlige» fra 2013 er preget av en helt egenartet språklig varhet, kledd i en form for øm maskulinitet. Bokens impresjonistiske preg lar seg vanskelig overføre til teaterscenen, og det har da regissør og dramaturg Anders T. Andersen klokelig nok heller ikke prøvd på. Når han nå lager teaterstykke av denne helt spesielle boken, tyr han til langt mer konkrete virkemidler for å få fram det han anser som det sentrale i «De usynlige», nemlig selve grunnfortellingen om folket ytterst langs kysten.

Beretningen om familien Barrøy utspiller seg altså på en øy, enkelt og greit tydeliggjort av et lite platå der mesteparten av handlingen foregår. Bokens hovedperson er lille Ingrid, som vi følger til hun er en voksen kvinne. I teaterversjonen er hun bare en av flere sidestilte karakterer i dette knøttlille samfunnet: Mor, far, tante og bestefar, og etter hvert en fetter og enda et par unger. De sliter og strever, fisker og renser ederdun, drar på lofotfiske og drømmer seg stadig vekk bort.

les også

Disse vant Heddaprisene

På scenen skjer det ikke stort ytre sett – noen krakker og bøtter flyttes fram og tilbake for å illustrere handlingens løp, og på bakveggen skifter det mellom harmoniske naturbilder og storm og fokk. Hålogaland Teater har her valgt på øverste hylle blant bildene til de to fotografmestrene Tom Sandberg og Kåre Kivijärvi.

Det er replikkene som bærer dette stykket. Ofte nærmest i form av et talekor, der karakterene sammen forteller om store og små drama som rammer menneskene på Barrøy. Slik får skuespillerne en tredobbelt oppgave – de skal både gjenfortelle handlingen, introdusere sine egne karakterer og fremføre replikkene de er blitt tildelt. Det fungerer ikke alltid like godt – noen ganger blir ordene hengende underlig alene i luften mens skuespillerne på overtydelig vis skuer utover publikum/horisonten.

REPLIKKSTERKT: Guri Johnson og Trude Øines i «De usynlige», basert på Roy Jacobsens roman. Foto: Ingun A. Mæhlum / Hålogaland Teater

Men andre ganger bærer det godt frem. Anders T. Andersen har valgt ut de mest scenisk effektive partiene fra boken, for å skape tids- og miljøskildringer fra kystsamfunnet slik det var for 100 år siden. Det er da heller ikke noe dårlig lag han har på scenen: Trond Peter Stamsø Munch trer tidlig og tydelig i karakter som far Hans, mens Guri Johnson bruker et utsøkt register av mimiske effekter for å skildre moren Maria. Ivar Beddari sjonglerer tilsynelatende uanstrengt mellom rollen som gamle bestefar Martin og tolvåringen Lars, og Kristine Cornelie Margrete Hartgen fyller fint rollen som Barbro.

les også

«Idol»-Ingvar: – Premien er nesten som en straff

Når Trude Øines i rollen som Ingrid, den «egentlige» hovedpersonen, endelig står mer frem i løpet av andre akt, tror vi også mer på handlingens indre drivkraft. Men det er likevel ikke nok til helt å skape dybde i dette stykket. Til det er relasjonene og den underliggende spenningen mellom karakterene for dårlig utviklet. Det skapes aldri noen lyrisk himmel over denne tekstnære oppsetningen, og da blir det også vanskelig å få øye på selve den kunstneriske nødvendigheten bak dramatiseringen av «De usynlige».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder