Karsten Alnæs: Riksforsamlingen splittet på midten etter flere dagers debatt

19. april 1814: Slaget om utenrikspolitikken

På denne dagen for akkurat 200 år siden ble salget om utenrikspolitikken avgjort av eidsvollsmennene - med en stemmes overvekt.

Artikkelen er over seks år gammel

Grev Herman Wedel mente at de 112 utsendingene på Eidsvoll burde gjøre mer enn bare å gi landet en grunnlov. Mot slutten av forhandlingene 16. april støttet han en oppfatning som Severin Løvenskiold hadde kastet frem: Riksforsamlingen bør bli bedre orientert om Norges forhold til utlandet, en utenrikskomité, valgt av Riksforsamlingen, bør utrede dette nærmere.

Wedel erklærte deretter at prinsregenten, det vil si Christian Frederik, var forpliktet til å legge frem de opplysninger for forsamlingen som hadde med rikets forhold til fremmede makter å gjøre. Riksforsamlingen burde til enhver tid burde få tilgang til alle opplysninger om vedtak og beslutninger i andre land som hadde betydning for Norge.

Fiendskap

Han ønsket med andre ord at Riksforsamlingen skulle ha en hånd på roret i utenrikspolitikken. Samtidig krevde han å få frem i dagen de opplysninger som kunne avsløre om stormaktene ville holde det løftet de hadde gitt Sverige, og at en frivillig union med nabolandet derfor var den eneste praktiske og mulige løsning. Norge måtte for all del ikke sette seg i en situasjon der landet ble trukket inn i en krig vi var dømt til å tape.

LES KARSTEN ALNÆS' 1814-BLOGGER HER

Saken ble utsatt til over helgen. Den gjensidige mistroen mellom de to grupperinger økte og ble til fiendskap.

Sorenskriver Koren forteller at grev Wedel planlegger å velge den svenske kronprinsen til konge for å gjøre sine hoser grønne, og oberstløytnant Johan Friedrich Wilhelm Haffner, prinsregentens generalkvartermesterløytnant, skriver til Christian Frederik, som nå var dratt inn til Christiania, at «Grev Wedel lusker omkring som en ulv i fåreklær blant bønder, soldater og matroser».

Søndag den 17. april var rolig. Neste dag ble avgjørende. Da møtet tok til, valgte først riksdagsmennene en komité som skulle greie ut tilstanden i landets finanser og senere legge frem sin rapport for Riksforsamlingen.

LES MER OM GRUNNLOVSJUBILEET HER!

Deretter grep Christian Magnus Falsen ordet og foreslo at forsamlingen burde definere nærmere hva finanskomiteen skulle gjøre. For ingen stat kan bestå uten et vel fundert pengevesen, sa han. Det vil være av den ytterste viktighet at dette blir ordnet slik at staten blir sikret mot de ulykker som i de siste årene har rammet den.

En krise de måtte ut av

Prins Christian Frederik.

Valutaen hadde endret seg fra måned til måned, landets gjeld hadde steget til formidable høyder, og myndighetene hadde liten oversikt over økonomien. Denne krisen måtte de ut av. Denne komiteen måtte arbeide side om side med Konstitusjonskomiteen, og det er ingenting i veien for at noen kan være med i dem begge.

Når disse to komiteer har avsluttet arbeidet sitt, fortsatte han, når altså valutaen er stabilisert, økonomien avklart, grunnloven vedtatt, og forsamlingen har bestemt hvem den vil overdra den utøvende makten til, er oppgavene til Riksforsamlingen utført. Representantene har hverken myndighet til eller evne til å utarbeide en ny lovbok, trenge inn i diplomatiets irrganger eller bestemme Norges forhold til fremmede stater. La oss da bare utføre det arbeid som er pålagt Riksforsamlingen, fortsatte han.

Stridshansken var kastet. Dette var svaret på Løvenskiold og Wedels forslag om at Riksforsamlingen burde nedsette en utenrikskomité. Riksforsamlingen skulle ikke blande seg inn i saker den ikke hadde fått mandat til gjennom valgene. Den skulle lage grunnlov og velge konge, og bare det. Basta!
Wedel reagerte med sinnsbevegelse på denne talen, forteller Jacob Aall. Kanskje førte dette til at han ble mindre veltalende enn vanlig.

Kamp om prinsipper

Wedel fremholdt at forsamlingen ifølge reglementet ikke kunne behandle et forslag som ikke var satt frem på forhånd, at en lovkomité ikke kunne nedsettes før Riksforsamlingen hadde bestemt hvem som skulle forvalte den lovgivende makt og hvordan vedkommende organ skulle fungere.

Dette var også en kamp om prinsipper. Wedel fryktet, og trolig med en viss rett, at regenten, når han ble valgt til konge, skulle tilta seg den eneveldige makten han langt på vei hadde hatt til nå. Ut fra den politikk som Wedel senere kom til å føre med Carl Johan som regent og konge, er det naturlig å trekke den konklusjon at det var det demokratiske prinsipp om en rimelig maktbalanse som lå under de synspunkter han forfektet.

Etter et forslag fra Peder Anker ble eidsvollsmennene enige om å utsette debatten om lovkomiteen og Riksforsamlingens myndighetsområde til dagen etter, tirsdag den 19. april. Men før representantene gikk fra hverandre, valgte de Didrik Hegermann til ny president. Han skulle etterfølge Anker. Dette skiftet skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

HER DET SKJEDDE: Eidsvollsbygningen og området rundt er restaurert slik at mest mulig ser ut slik det så ut i 1814. Foto: NTB SCANPIX

Rykter

Om kvelden og natten kokte det rundt bordene, skriver Jacob Aall i sin dagbok. Oberstløytnant og adjutant Haffner forteller i et brev til Christian Frederik at det ble sagt av flere av Riksforsamlingens menn at landet ikke kunne bli trygt og rolig før Wedel og Løvenskiold ble brakt til Akershus.

Ellers verserte det rykter om at prinsens adjutanter drev med hemmelig avlytting av Wedels klikk. Ryktene fortalte og at flere av Falsens tilhengere nå også ønsket å få vite mer om krigen ute i Europa og om hvordan stormaktene ville forholde seg til det som nå foregikk her hjemme.

Et slikt ønske virker på oss i dag meget plausibelt, det var tross alt svært, svært store spørsmål som sto på spill. Men de som førte an på Eidsvoll hadde altså lykkes i å skape en mentalitet, et usynlig meningsregime, som tilsa at kravene om åpenhet i det utenrikspolitiske spill nærmest var å anse som forræderi.

Neste dag lå det tåke over åker og eng, det regnet. Etter at Falsens forslag igjen var lest opp, tok Løvenskiold ordet. Det var helt urimelig at folkets representanter ikke skulle få vite noe om rikets stilling, sa han.

- Falske premisser

I dag vil ingen være uenig med ham i det. Også den forsamling som forbereder en grunnlov, må vite hva slags utenrikspolitisk situasjon landet befinner seg i. Løvenskiold og de fleste andre i forsamlingen visste selvsagt at Christian Frederik både redigerte meldingene i avisene og holdt tilbake opplysninger som var ugunstige for den politikk han la opp til.

Løvenskiold pekte også på at prinsregenten selv hadde lest opp et brev fra Carl Johan i Riksforsamlingen. Dermed hadde også han innviet representantene i det utenrikspolitiske spill et stykke på vei. Skulle arbeidet i denne forsamling gjennomføres på en ordentlig måte, måtte representantene få fullt kjennskap til tilstanden i landet, og til situasjonen i utlandet. Dersom vi ikke får det, kan vi risikere å bygge på falske premisser, sa Løvenskiold.

Av talene ellers er det først og fremst innlegget til presten Jonas Rein som er gått inn i historien. Det var et oppflammende og velartikulert innlegg for friheten og selvstendigheten, for gløden i folket, for kampen mot det umulige, mot overmakten, nøden og pengevesenets fullstendige sammenbrudd. Men det var også en tale som hånte dem som nølte, som tvilte på egne krefter og som derfor egentlig støtter den forræder som vi har blant oss?

Dobbeltstemmen gjorde utslaget

Innlegget gjorde sin virkning. Stemningen var i ferd med å snu. Debatten hadde sporet av. Den dreide seg ikke lenger om forsamlingens rett til å bli informert om utenrikspolitikken, men om et ja eller nei til Christian Frederiks politikk.
Skulle representantene stemme ja eller nei til Falsens forslag?
Avstemningen viste at forsamlingen var delt. 55 stemte ja til Falsens forslag om å oppløse Riksforsamlingen etter kongevalget, 55 stemte nei.

Dermed gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget. Hadde man behandlet saken før helgen, hadde Peder Anker sørget for at unionsmennenes gruppering tok hjem seieren, nå ble Didrik Hegermanns to ja-røster avgjørende. Falsen hadde nok en gang halt seieren i land.

Av: Karsten Alnæs

Les også

  1. Karsten Alnæs om 1814: En dristig nordmann

    Tunghørt, hvithåret og plaget - men full av optimisme: 9. mars 1814 reiser Carsten Anker til London i et desperat forsøk…
  2. Karsten Alnæs: «Den norske bjørn»

    Herman Wedel Jarlsberg var en av de mest innflytelsesrike mennene på Eidsvoll.
  3. 12. april 1814: Grunnsteinene legges

    På denne dag for 200 år siden begynte arbeidet med det som skulle bli 11 grunnsetninger - som resten av Grunnloven…
  4. 11. april 1814: Den første trontalen i norsk historie

    På denne dagen for 200 år siden, tok eidsvollsmennene fatt på sitt arbeid. Det var tid for nasjonens første trontale.
  5. 9. april 1814: Fremme på Eidsvoll

    Det var et ufyselig føre den 9. april da representantene kom til Eidsvoll. Veiene fløt av slaps og søle.
  6. 2. april 1814: Sverige øker presset

    På denne dagen for 200 år siden er det klart at svenskene slett ikke vil sitte stille og se på at nordmennene lager en…
  7. 21. mars 1814: - Gi opp, prins Christian!

    I et følelsesladet brev sendt på denne dagen for 200 år siden oppfordres Christian Frederik til å gi opp forsøket…

Mer om

  1. Grunnlovsjubileet
  2. Karsten Alnæs

Flere artikler

  1. 12. april 1814: Grunnsteinene legges

  2. Hurra for 7. mai!

  3. «Enige og tro, inntil Dovre faller»

  4. Kongens ja - en høytidsstund selv for tvilerne?

  5. - Det er mannen og ikke jorda som skal tale på tinget!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder