«MAKE 'EM LAUGH!»: Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen i «Singin' In The Rain» på Folketeateret i Oslo. Foto: SCENEKVELDER / JOHN ANDRESEN.
«MAKE 'EM LAUGH!»: Stian Blipp, Charlotte Brænna og Atle Pettersen i «Singin' In The Rain» på Folketeateret i Oslo. Foto: SCENEKVELDER / JOHN ANDRESEN.

Teateranmeldelse: «Singin' In The Rain»

Rålekker regndans

RAMPELYS

Scenografien og kostymene er de største stjernene i «Singin’ In The Rain» på Folketeateret. Men de to «kjendisene fra TV» er ikke verst de heller.

Publisert:

PREMIERE

«Singin’ In The Rain»

Folketeateret, Oslo

Publikum: 1600

Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen

Koreograf: Thea Bay

Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Med: Atle Pettersen, Stian Blipp, Charlotte Brænna, Siren Jørgensen

Alles favoritt-filmmusikal – min også – «Singin’ In TheRain» (1952) har et så vanvittig feelgood-driv, så mye amerikansk pizazz og razzamatazz, at man knapt legger merke til hvor kaldt og kynisk den behandler Lina Lamont; stumfilmstjernen med den skingrende stemmen og den brede dialekten, som har null sjanse til å overleve nå som lydfilmen er kommet til Hollywood.

Den nye teateroppsettingen av klassikeren prøver å søte dette litt sure ved å gjøre Lamont til enda mer en hyene av et kvinnemenneske – og selve stykket til mer av en farse.

Det lykkes den i. Siren Jørgensen, som gir Lamont en bred, burlesk bergensdialekt («kyss meg i ræææven!»), stjeler dessuten hver eneste scene hun er med i.

Hva med de to kjekkasene i historiens midte? Atle Pettersen som Don Lockwood og Stian Blipp som Cosmo Brown? De som har steppet på et «kjent fra TV!»-bananskall inn i de to hovedrollene som sangere og dansere med mangeårig utdannelse ville ha ofret armer og bein for (selv om det ville vært aldri så kontraproduktivt)?

Ingen av dem var fullbefarne skuespillere, enn si musikalartister, før «Singin’ In The Rain». Det er de ikke etter heller. Men de jobber for harde livet, vel vitende om at dette er veien deres ut av karrierene i talentkonkurranser på TV.

(Nåtidens fredags- og lørdagsunderholdning på fjernsyn – med sitt mas om syng! dans! gjør litt av alt! – fungerer som de reneste utklekningsanstaltene for musikalscenen).

Den provoserende kjekke Pettersen ­– sjekk den filmstjernetanngarden! – er en smule for gutteaktig som smukkasen Lockwood. Han spiller greit, synger brukbart, danser godt. Men har blir spak i dialogene – spesielt i de romantiske scenene der han er alene med dydsmønsteret Kathy Selden (Charlotte Brænna) på scenen.

Blipp danser en del bedre, synger en god del svakere og flyter godt på sin nonchalante programledersjarm. Innsatsen hans i «Folk vi le» («Make ’Em Laugh»), praktisk talt en avansert turnøvelse, er det lite å si på.

Gene Kellys innsats i musikalens tittelnummer er så til de grader en del av den populærkulturelle dannelsen – det er musikalnummeret selv de som hater musikaler kjenner – at gjensynet nesten er dømt til å bli et antiklimaks. Det blir det da også, om enn langt fra i ødeleggende grad.

Tempoet – både i dansenumrene og forestillingen som sådan – er jevnt over dorskere enn i filmen, som jo ble laget i en tid da det gjaldt å fatte seg i korthet.

Best av alt? Scenografien. Art deco-kulissene er så lekre at jeg allerede nå legger inn et bud for å overta dem når forestillingen blir lagt ned. Lyd, lys (og vann!) fungerer optimalt, og alle får boltre seg i marengsfarger, gangsterdresser og «jazz age»-kjoler. Alle på scenen ser fantastiske ut.

En publikumssuksess for de kommende regnfulle høstmånedene? Garantert.

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om