SAMMEN, FOR LIVET: Vidar Magnussen (til venstre) og Carl Fredrik Hellevang Larsen i «Calle og Vidar: Sammen igjen, for første gang sammen». Foto: Stageway / Latter

Showanmeldelse «Calle og Vidar: Sammen igjen, for første gang sammen»: Sammen er de faktisk dynamitt

Smart, rart, visuelt og originalt.

Publisert:

«Calle og Vidar: Sammen igjen, for første gang sammen»

Latter, hovedscenen, Oslo

Med: Vidar Magnussen og Carl Fredrik Hellevang Larsen

Regi: Bård Ylvisåker og Erik Ulfsby

5 av 6

Calle har daua!

Det er en hvit kiste på scenen, og «pastor» Vidar Magnussen tenner lys, leser opp de siste hilsenene på kransene («ikke for dyrt, men ikke for billig heller, Eivind Landsverk, TV Norge») og snakker med den fjerne fuskeinnlevelsen vi alle kjenner.

Han tar seg god tid, det er nesten som en virkelig begravelse i sanntid. Det burde ikke være morsomt. Men det er.

De to bergenserne Carl Fredrik Hellevang Larsen og Magnussen har ikke egentlig arbeidet sammen før. Men de kommer nok til å gjøre det igjen, og det er uansett ikke noe man merker. En av denne forestillingens kvaliteter, er det sprudlende simpatico samspillet de to imellom (og det er bare de to).

Vidar Magnussen: – En sorg at jeg aldri har tatt foreldrepermisjon

Begge virker å være glade for å være her, og sammen, til tross for at Magnussen spjærer dressbuksen allerede i løpet av det første nummeret (han får en ny). Begge er velsignet med ansikter som i seg selv er underholdende å se på. Ingen ulempe når man er komiker.

Showet deres slekter i betydelig grad på komikken til en annen bergensk duo, nemlig brødrene Ylvisåkers (den ene, Bård, har regi her, sammen med Erik Ulfsby). En innfallsbasert form for humor, kan man si, som nekter seg lite og som er ganske så fristilt fra punchlinens tyranni.

«THE SOUND OF SILENCE»: Hellevang Larsen og Magnussen som Simon & Garfunkel – med noe attåt. Foto: Stageway / Latter

80% av de beste vitsene, er visuelle. Deriblant et frenetisk og til slutt ganske rørende dukketeater, ved Hellevang Larsen, og en barnetimeaktig dyrehagesketsj, ved Magnussen (sist sett i NRKs fikse «Magnus»), som ender i slakt og blodbad.

Det var dessuten på tide at styltene gjorde sitt comeback på showscenen i hovedstaden.

Når de snakker, er det med et fint øre for språkets finurligheter. En av sketsjene er en serie ordspill, en annen er en strøm tiltagende voldsomme tyske personnavn.

Calle Hellevang-Larsen: – Jeg klorte meg fast

Sketsjene er i overveiende grad korte og fyndige. Flere kunne sikkert ha blitt melket mer, og utstyrt med klarere sluttpunkter. Mangelen på langhalm bidrar likevel til å understreke følelsen av overskudd og tempo. «Calle og Vidar: Sammen igjen, for første gang sammen» går fort, og kunne tålt lengre spilletid. Det er ikke alltid man kan si det.

Forestillingen har få dødpunkter og fin stigning. Crescendoet er et høylytt innslag mot slutten – to bergensere i dumme treningsdresser, som barker sammen i anledning et slags selvforsvarskurs. Det går for seg, kan jeg love.

Grunntonen er absurd, småsurrealistisk – smal på en bred måte. Som med Ylvis er ikke absurditetene sure eller sinte, men folkelige og godlynte, helt uten å bli tannløse. Det er ikke humor som nødvendigvis har så mye på hjertet, men komikk for komikkens egen skyld.

Det er smart og rart og, som sagt, noe for øyet så vel som øret.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder