DRØMMERE: Fire gode venner med mye fint og noe vanskelig mellom seg: Louis Williams, Ole Nicolai Jørgensen, Halvor Tangen Schultz og Håvard Jackwitz i «Beatles»

DRØMMERE: Fire gode venner med mye fint og noe vanskelig mellom seg: Louis Williams, Ole Nicolai Jørgensen, Halvor Tangen Schultz og Håvard Jackwitz i «Beatles» Foto:Erik Aavatsmark,Storm Rosenberg & SF Norge

Filmanmeldelse: «Beatles»: Lavmælt fra Oslo Vest

HAUGESUND (VG) «Beatles» er ikke «She loves you yeah, yeah, yeah», det er ikke «All you need is love». Men forholdvis like deler «Eleanor Rigby» og «Michelle» - og med en dash «Yesterday».

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Med andre ord: Det lavmælte, observerende ettertenksomme og – i glimt vakre – er i overraskende grad dominerende i «Beatles», filmen som åpner Den norske filmfestivalen i kveld.

Filmen er bygget på Lars Saabye Christensens store gjennombruddsroman fra 1984, en omfattende oppveksthistorie fra Frogner anno sent 60-tall, der fire gutter kanaliserer fremtidsdrømmene omkring å starte et band og bli – ja. Beatles.

Men virkeligheten trenger seg på, hormonene herjer, utenverdenen står i brann; verdens første TV-sendte krig, Vietnam-krigen, river uskyldighetens ferniss fra et ennå etterkrigs-naivt Norge. Og hvor lett kan livet egentlig bli når forelskelsens objekt bor på steinrike Bygdøy og digger Leonard Coen – særlig lyrikken – fremfor Liverpool-firer'ns rytmiske rølp?

Filmen er utvilsomt til å like. Den er godt spilt, naiv og sensuell i passelige doser. Filmatiserte romaner har ofte hardhendt trang til overdreven konkretisering; den fellen faller ikke «Beatles» i. Sånn sett er det en ytterst «litterær» film. Den forklarer oftest i små glimt, uutalte innslag, blikk og fakter, de voksnes brister er klare nok uten å bli klovnerier og uten at alvoret svekkes. Det blir presist nok.

Den unge gjengen skuespillere er gode, med særlig pluss til Louis Williams og Susanne Boucher i de bærende rollene. De har fin kjemi både i kjærlighet, lengsel, redsel og skam.

TRØBLETE: Susanne Bouche som Cecilie; en komplisert ung dame - men hun har sine grunner... Foto:Erik Aavatsmark,Storm Rosenberg & SF Norge

Musikken er et gledeskapittel for seg, med kraftige doser originalmateriale fra selveste Beatles. Hurra for dét. Pluss, også, til komponist Magne Furuholmen som fyller fint ut. Bandet Hvitmalt gjerde gjør slett ikke skam på seg som de musikalske storebrødrene til «Beatles»-gutta.

Men filmen har også tydelige svakheter:

Det tar fremfor alt for lang tid før den får «satt» seg. Og det har mye med tidskoloritten å gjøre. Riktignok foregår handlingen snart 50 år tilbake i tid. Men dette er vel aldri ment å være en historietime; temaene er altfor allment belysningsviktige til det.

Likevel sitter man med en litt krampaktig følelse av «Olsenbanden jr.» underveis. Og i dette tilfelle svekker, mer enn styrker det en ellers fin filmopplevelse. Det skaper avstand. Og det beyr nok dessverre at store grupper moderne ungdom blir unødvendig fremmedgjort i en film som burde apellere.

De som virkelig vil komme til å storkose seg, er voksne som har opplevd tiden som beskrives.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder