Ingrid Espelid Hovig fullførte byggingen da ektemannen døde

Drømmehytta kan bli århundrets bygg

OGNDAL I TRØNDELAG (VG) Bare en uke etter bryllupet døde Ingrid Espelid Hovigs ektemann Jan Inge. Men hele Norges matmor fullførte likevel byggingen av drømmehytta i hans ånd.

Nå er hytta, som er meislet inn i naturen, nominert til Århundrets bygg i Norge.

- Det er berre så fantastisk, stråler hun.

- Revolusjonerende

- En hytte nominert sammen med disse praktbyggene..., men den var vel litt revolusjonerende på den tiden når det gjaldt hyttebygg. Det var det de sa: «Nyskapande», sier Ingrid Espelid Hovig (81) til VG på sitt sommerparadis om juryens begrunnelse bak nominasjonen hun selv har stor ære av.

For blant de nominerte er Rådhuset i Oslo, funkisikonet Ekebergrestauranten, det spektakulære kystkulturmuseet Norveg i Rørvik og andre banebrytende byggverk Norge rundt.

53 år gammel giftet Ingrid Espelid seg med den betydelige arkitekten Jan Inge Hovig (57), som først og fremst er kjent for å ha tegnet landemerket Ishavskatedralen i Tromsø.

Sommeren før de giftet seg, sommeren 1976, tilbrakte de sine første og det som skulle bli deres eneste dager sammen på den fredelige pletten ved et rikt fiskevann, Mokkavatnet, der hytta, deres ferieparadis, skulle reises i fellesskap.

Skapt i fellesskap

Hovedbygget ble satt opp i 1970-71, flere år før de to traff hverandre. Men da Ingrid kom dit, var det bare et hull i gulvet. I fellesskap støpte de sofaer og trapper i hytta som inviterer naturen inn.

Ingrid sier hun tror hun talte 48 sekker med mørtel som hun blandet i løpet av de ukene de tilbrakte der.

- Tre uker er den tiden vi hadde sammen her, og det var den sommeren, forteller Ingrid.

- Vi støpte og bar, laget mat på et propanapparat borte i ei steinrøys. Slitet er nesten glemt, det utrolige er at det ble så bra, sier Ingrid Espelid Hovig.

Arkitekten Hovig, som var spesielt opptatt av at lyset skulle spille en vesentlig rolle i sine byggverk, var også veldig opptatt av å bruke naturmaterialer fra omgivelsene rundt. Hele stuegulvet er dekket av naturlige heller samlet rundt Mokkavatnet.

Lyset i hovedrollen

- Han laget en flåte av plastkanner som han dro ut med og samlet stein rundt vannet. Hvert år sprenger isen ut mye fjell. Peisen bygde han med egne hender, og det som er så søtt, er at han hadde tenkt ut en plass der fyrstikkene skulle ligge, sier Ingrid Espelid Hovig og peker på den lille hylla som stikker ut fra peisen.

- Når vi tenner stearinlysene på peisen om kvelden, fremstår den som en katedral, sier hun.

Hovigs kongstanke var at lyset skulle spille hovedrollen, store glassvegger dominerer fronten på hytta, noe som var meget utradisjonelt for en norsk hytte på 70-tallet.

Under den boltede benken i spisekroken på kjøkkenet er det satt inn et vindu.

- Han mente at hvis noen drakk seg under bordet, så kunne de i det minste få nyte dagslyset og naturutsikten der nede, forteller Ingrid Espelid Hovig og humrer glad.

Hytta ble terapi

27. juni 1977 skriver VG om da «Ingrid sto brud», og avslutter historien med «Og bryllupsreisen - den går til fjells... nærmere bestemt til hytta i Nord-Trøndelag».

- 4. juli døde han. Hjerteinfarkt. Jeg klarte ikke å dra opp dit før året etter. Det var rart å komme tilbake, men naboer og venner fra dalen stilte opp og hjalp. Alle hadde vi det målet at den skulle bli ferdig. Folk fra Ogndalen kom og la torv på taket, det ble sanket stein på flåte rundt vannet for å få gulvet ferdig, snekkere fra Steinkjer panelte ferdig innvendig.

- Ble det terapi for deg?

- Ja, det kan du si, for det var viktig for meg å få den ferdig. Det var liksom selvsagt, ellers hadde den blitt liggende sånn, halvferdig. Noe jeg ville angret på resten av livet. I dag er det en fantastisk plass å komme til.

- Det må ha vært stor sorg over at dere ikke fikk dele stedet sammen?

- Jo, men Jan er med overalt her. Jeg får fred i sjelen av å være her. Hele naturen kommer inn i rommet. Det er sporene etter ham, sier Ingrid Espelid Hovig.