Teateranmeldelse: «Borkman»

Ibsen-fight på Nationaltheatret

Rølpete raseri, sykelig omsorg og rå humor er elementer i denne intense og svært høylytte Ibsen-oppsetningen.

Den tyske toneangivende regissøren Jan Bosse har tatt for seg et av Ibsens aller siste stykker, «John Gabriel Borkman»; i denne bearbeidede versjon kalt «Borkman». Publikum er plassert slik at vi får det intense dramaet tett inn på, vi blir deltagere i den forrykende catfighten mellom søstrene Ella og Gunhild, og i Borkmans innsauset selvmedlidenhet tuftet på drømmen om makt.

Regissøren tar fatt i det komiske i dette sørgespillet for alt det er verdt. I perioder er det rene actionkomedien som utspilles på scenen. På sitt beste så funker det som skarp ironisk kommentar til stykkets klamme bakteppe. Men når høylytt raseri og fortvilelse slippes løs med orkans styrke, så blir det utagerende uttrykket i overkant tydelig.

Og det burde være unødvendig i en forestillingen som ellers er så tydelig; foreldregenerasjonens dragkamp om sønnen/nevøens gunst – deres ulike og høye krav om at han skal bli deres redning og oppreisning – og den dype angst for å slippe et barn fra seg, slik at det kan velge sitt eget liv, om det så skulle være et liv med en noe løssluppen kvinne.

«Borkman» handler om bankmannen som måtte sone noen år i fengsel på grunn av økonomiske misligheter, fornedrelsen han kjenner på og det han oppfatter som en urettferdig dom. Han vil gjenreise makten og æren – gjennom sønnen Erhart. Kona, Gunhild er iskad og avvisende overfor mannen, og desto mer desperat klengete overfor sønnen. Søster Ella er den som ble forsmådd av Borkman, og som helst ser Erhart som sin egen sønn. Han på sin side vil helst ikke gjøre noe annet enn å leve livet med den 7 år eldre Fanny Wilton.

Dette kan høres ut som rene såpeoperaen. Og når velopplagte damer som Marika Enstad (Gunhild) og Laila Goody (Ella) gyver løs på hverandre enten fysisk eller med verbalt skyts, så er det en «catfight» på høyt underholdende nivå. Deres nesten voldelige kjærlighet til Erhart som desperat søker en utvei, viser det grelle i de to kvinnenes nitriste tilværelse.

Jan Sælid er en skuespiller som ofte briljerer med intensitet og synlig nærvær. Her kaster han kaster klær og freser ut sine meldinger om svik, forbrytelser og bitterhet over de middelmådige. Det er nærgående og effektfullt, men også for hans vedkommende bikker det iblant over til et lydmessig nivå som skaper noe dissonans i forestillingen.

Kontrasten til de tre, er Marian Saasted Ottesen som en gjennomført selvbevisst sexy «sugarbaby» som gir Erhart langt lystigere fremtidshåp enn det han kan få i et hjem der han utelukkende skal brukes til å «rett opp alle feila fra i går».

I det hele tatt er dette en forestilling full av kontraster. Den er utagerende og underholdende, men iblant treffer også Ibsens tekst om menneskelig svik, hevn og drømmen om lykke, (det være seg i form av kjærlighet eller makt) som en sår nerve.

Sånn sett er forestillingen tydelig. Men litt for støyete til helt å krype under huden på deg.