INTENST: Tett, godt og dynamisk samspill mellom Nina Ellen Ødegård og Anders Dale i ekteskapets stormfulle karusell. Foto: STIG HÅVARD DIRDAL

Teateranmeldelse: «Scener fra et ekteskap»

Bitende replikker, rasende hat og en ektefølt, dog ufullkommen ømhet er kjernen i Ingmar Bergmans gnistrende «Scener fra et ekteskap»

Borghild Maaland
5 av 6

ROGALAND TEATER

«Scener fra et ekteskap»

Av Ingmar Bergman

Oversatt og bearbeidet av Arne Lygre

Regi: Kjersti Horn

Scenografi/kostymedesign: Sven Haraldsson

Lyddesign/komponist: Erik Hedin

Lysdesign: Trygve Andersen

Med: Nina Ellen Ødegård, Anders Dale

I Kjersti Horns regi på Rogaland Teater har Bergmans legendariske TV-serie blitt en intens, nærgående og høyst potent forestilling. Det skyldes ikke minst det dynamiske samspillet til Nina Ellen Ødegård og Anders Dale. Tvers igjennom forestillingen, mellom sorg, sinne og skyldfølelser skaper de intimitet. Følelser, undertrykt raseri og angst formidles med fine, skarpe nyanser uten den teatrale støy som fort kan gjøre seg gjeldene når slike emosjoner skal spilles ut.

Som tilskuer kjenner man seg som en flue på en ekteskapsvegg med mange skjulte skap. Bergman lagde miniserien for TV sent på 1970-tallet, med Erland Josephsson og Liv Ullmann som ekteparet Johan og Marianne. Mye innen ekteskap og forhold mellom mann og kvinne har endret seg siden da. Men det er en kjerne – både i ekteskap og kjærlighetsforhold generelt – som Bergman borer i, og som gjelder fremdeles.

les også

Teateranmeldelse – «Skipet de Zee Ploeg»: Melodrama med sting

I Arne Lygres bearbeidelse av Bergmans skarpe, emosjonelle og intelligente tekst er det ikke vanskelig å bli minnet om at dette dypest sett handler om det å «finne seg selv» – å vite hvem man er, være ærlig mot seg selv. Da kan familie, ekteskap og vennskap for den saks skyld oppleves som en tilværelse full av forpliktelser og rutiner der hele livet blir et skjema, der alle ruter skal fylles, som det heter i stykket.

Kjersti Horn har i sine forestillinger vist en stor forkjærlighet for bruk av video; å fange inn skuespillernes uttrykk både via skjerm og fra scenen. Her fungerer det glimrende. Ødegård og Dale sitter i et slags bur på scenen i sin leilighet. Deres blikk og bevegelser fanges opp av to kameramenn. Dermed fornemmer man blikk og uttrykk som uttrykker det usagte; vi som publikummere ser hennes eller hans usikkerhet, irritasjon eller øm angst uten at noe overdrives. Filmens intimitet kombineres med teatrets tilstedeværelse.

les også

Teateranmeldelse: «Sommeren uten menn»

I drøye to og en halv time er Ødegård og Dale på scenen og loser oss gjennom utroskap, feighet, skyldfølelser og ubehøvlet raseri. De er samkjørt som et gammelt ektepar, veksler med musikalsk letthet mellom å være sterke og svake og er gode på å la Bergmanske velformulerte brodd og beske humor få spillerom, enten det gjelder sex, angst eller begredelige familierelasjoner.

Det mangler ikke på tankegods som gir deg noe å gruble på. Teksten nagler med skarp poesi det høye forventningspress samfunnet legger i begrepene ekteskap og kjærlighet. Men både Bergman og denne oppsetningen skåner oss ved å legge inn et lite håp som kalles ømhet. Krydret med litt «jordisk ufullkommenhet».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder