Foto: Therese Alice Sanne

Den tøffe ungdomstiden bragte dem sammen

RAMPELYS

Spiseforstyrrelser, depresjon, sexpress og selvmordsforsøk. Gjennom sin tøffe ungdomstid har «Skam»-stjernen Ulrikke Falch (22) og komiker Sofie Frøysaa (29) funnet hverandre – og bestemt seg for å hjelpe andre jenter.

Betalt innhold
Publisert: Oppdatert: 01.09.18 12:28

De vokser ikke opp sammen, ­Sofie og Ulrikke. Det er syv år mellom dem, så da Ulrikke slutter å spise, er det lenge siden Sofie følte at hun måtte vaske rommet sitt hver eneste dag.

Ulrikke Falch kom til verden 17. juli 1996, to minutter etter tvillingsøsteren. Ulrikke har tatt for mye plass i magen, så Emilie blir født med deformerte bein.

Senere i livet skal hun stadig få høre det: Hun tar for mye plass. Hun snakker for høyt, takler for hardt, er for mye.

I 2003 flytter Ulrikkes familie tilbake til Oslo, etter et år på Ås i Akershus. Læreren hennes skriver et brev til Bolteløkka skole, der hun skal begynne i annenklasse. Han beskriver atferden hennes: Hun er ganske robust, hun er trygg og selvbevisst, hun har et dramatisk følelsesliv, hun er overmoden på visse områder. «Dere kan glede dere!» skriver han.

Ulrikke er vilter og sta. Hun klatrer opp i toppen av et tre i skolegården, nekter å komme ned og må hentes med brannstige. En gutt kaster en stein på henne, hun kaster en mye større stein på ham og knuser et vindu. Hun utløser brannalarmen og må betale for utrykningen.

«Ulrikke tar for mye plass og burde dempe seg», skriver den nye læreren hennes etter fem år.

Nå er «Skam»-skuespilleren aktuell med «Jenteloven», en såkalt survival guide for ungdomstiden, sammen med komiker Sofie Frøysaa.

– Hei snuppesnupp, sier Ulrikke når hun møter Sofie på Bolteløkka skole i Oslo, der hun knuste ruter på 2000-tallet. Nå er de nære, men hadde bare møtt hverandre én gang før de begynte å skrive bok sammen.

– Forlaget spurte hvem jeg kunne tenke meg, og jeg sa Ulrikke, forteller Sofie.

– Sa du det? Hvorfor sa du det? Spør Ulrikke.

– Du vil bare ha bekreftelse, du. Det var fordi du er kul og et viktig forbilde.

– Men du hadde troa på meg da?

– Seff. Jeg tenkte: Hvem er det som tar tempen på den generasjonen og som veldig mange unge jenter ser opp til, og det er jo deg.

De har mye til felles, Ulrikke og Sofie: En tøff ungdomstid, et stort feministisk engasjement og de er begge, som de selv sier, ganske oppmerksomhetssyke.

– Det er alltid deilig å møte likesinnede damer. Det er en forlengelse av når man er på vors, har fått seg litt for mye vin og står på do og bare «å herregud vi må henge en dag» og så gjør vi faktisk det, sier Sofie.

– Og så skriver vi bok, sier de i kor.

– Det er den girl power-spiriten, det er jo det beste som finnes, fortsetter Sofie.

Du hører det ikke på henne, at hun er vokst opp i Grimstad, med mindre hun legger om for å si noe på en tøysete sørlandsdialekt. Sofie er 12 år gammel når moren blir sammen med en dame, og familien flytter fra Grimstad til Sinsen i Oslo, så Bærum, så Nesodden. Der vokser hun opp med mor, bonusmor og lillebror.

Hun er flink på skolen, drømmende og engasjert. Når familien er på biltur, forteller hun broren historier om «Den idiotiske klubben». Hun skriver noveller og dikt i dagboken, men passer på å kommentere «herregud, så nydelig og poetisk da, Sofie» i margen.

Hun merker ikke noe særlig til ticsene som barn, de bare er der. Like vanlig som å puste.

– Jeg tenkte ikke at det var noe rart før andre poengterte det. «Hva skjer med trynet ditt?». Nei, hva skjer med trynet ditt? Mange tror at du må rope hore hele tiden, men det er mange som roper hore uten å ha Tourettes.

Tics «smitter», forteller Sofie. Det er empati rett og slett, vi speiler hverandres kroppsspråk. Når hun holder foredrag kan hun se det på folk i salen, og da hun var liten hadde bestevenninnen også tics.

– Jeg gikk rundt og sa «py» hele tiden, og så fikk jeg broren min til å lage lyden, for han er yngre og må se opp til meg. Jeg fikk en lyd til å bli in, for han fikk alle guttene i sin klasse til å lage lyden de og. Den dagen jeg får meg en hund skal den hete Py. Life of Py.

Så slutter hun å gå på skolen. Hun er hjemme på rommet sitt, vasker det hver dag, huden på hendene hennes blir så tørr at den sprekker.

Kriseteam, BUP, psykolog, kompetansesenter og terapeut. Sofie har tatt runden i norsk ­psykiatri. Hun leser seg opp på ADHD, og får diagnose og medisinering som bestilt. På Elevtinget, Elevorganisasjonens årsmøte, har hun mer tics enn noensinne. Hun har ikke tenkt på at det kan være Tourettes, og blir skuffet over å få en så «usexy» diagnose. Terapeuten hun skal gå til, blir utbrent.

– Det er ikke meningen å le, men hun jobbet spesielt med ADHD- og Tourettes-pasienter, så jeg kan se for meg at det var litt slitsomt, sier Sofie.

Å få hjelp er ikke så lett, synes Sofie. I år prøvde hun å få psykologhjelp igjen, ti år etter at hun ble avvist sist.

– Men jeg fikk avslag. Faen heller, det har ikke skjedd noen ting på de ti årene. Jeg fikk spørsmål om jeg vil ta livet mitt, og hvis ikke du vil ta livet ditt så kan du ikke få hjelp.

Hvor frisk må du være for å få hjelp når du er syk?

Hvordan kan Sofie være syk, når hun går på scenen og utstråler selvtillit? Hvordan er det å stå foran en menneskemengde og fortelle vitser når du er syk? Det lurte legen til Sofie på.

– Da sa jeg at jeg er sikker på at du også har en dårlig dag iblant, men du kan ikke sitte her og grine for det. Du må jo ta deg sammen. At jeg er komiker er en jobb som en hvilken som helst annen jobb. Jeg kan i prinsippet ligge i fosterstilling backstage, gå på scenen og levere fordi jeg er proff. Det som er så vanskelig med mental helse er at du tar deg sammen, du tar på deg en maske med en gang du går ut døra og prøver å fungere. Du legger deg ikke ned på gulvet på legekontoret og skriker.

Selv tenkte Ulrikke at hun var dødsfet, men hun fikk stadig høre at hun var aggressiv og veldig «mye». Hun likte å være maskulin, å skille seg ut i mengden av søte jenter. Hun husker en lærer som slo hardt i pulten hennes etter at hun rettet på løkke-P´en hans. Ofte ble hun ikke invitert med på ting, for det var så slitsomt å ha henne med, forteller hun.

– Og så var det en overgang da jeg startet på ungdomsskolen. Jeg tenkte at nå orker jeg ikke den motstanden, nå vil jeg bare passe inn. Så ble jeg feminin. Jeg prøvde i hvert fall.

I slutten av niendeklasse slår Ulrikkes kjæreste opp. De har vært sammen i et halvt år, og hun føler at felles venner avviser henne.

– Jeg mistet totalt min plass og tilhørighet. Så begynte de å komme med mye kommentarer om kroppen min, hovedsakelig lårene mine og at jeg så ut som en mann. De dempet meg så mye de kunne.

Ulrikke slåss tilbake, helt til hun skjønner at det ikke hjelper. Da bestemmer hun seg for å vise hva det gjør med henne.

– Jeg tenkte jeg skulle bevise at det dere sier er skikkelig ille, og dere må slutte fordi jeg blir skikkelig syk av det.

Det blir hun. Hun spiser minst mulig, og besvimer i kunst- og håndverkstimen. Hun nekter å spise en hel helg. «Problemstilling: Anorexia nervosa», skriver legene.

Den første gangen hun prøver å ta livet sitt, er hun 15 år.

– Man tar igjen for det tapte, som hvis man ikke var så kul på ungdomsskolen eller videregående. Da må man ligge litt i starten av 20-årene for å ta igjen.

– Jeg var aldri den pene jenta på ungdomsskolen eller videregående, så da måtte jeg være morsom. Jeg er veldig glad for det, sier Sofie.

Nå er Sofie forelsket. Hun møtte kjæresten på Tinder, og likte ham så godt at hun lurte på om noe var galt med kroppen hennes.

– Jeg fikk veldig mye hjertebank. Jeg var helt sikker på at det feilet meg noe, så jeg dro jeg legevakta. Og det var ikke noe galt med hjertet mitt, kanskje hoppet over noen slag og gikk litt fort, bare. Så spør hun sykepleieren om noe har skjedd i det siste, og begynner å grave som en psykolog. Og jeg har jo møtt en mann da, så hun setter diagnosen «forelsket». Da følte jeg at jeg var med i en dårlig romcom.

– Å, i den huska der satt jeg med han jeg egentlig ville ofre jomfrudommen min til, men jeg turte ikke, sier Sofie og peker på en huske i skolegården på Nesoddtangen barneskole.

– Han møtte jeg på deiligst.no. Men så lot jeg en annen fra deiligst.no gjøre det i stedet for.

– Hvordan var det?

– Første gang? Helt jævlig. I den alderen var det om å gjøre ti stillinger etter hverandre for å vise hvor king man var i senga. Jeg gledet meg som faen, men bare nei …

– Jeg var 14 år, det sier sitt. Jeg tror ikke jeg forsto hva det ville si å være opphisset før jeg var 18, sier Ulrikke.

Noe av det viktigste de har skrevet, er kapittelet om sex, mener Sofie.

– Det viktigste i verden er jo å bli likt og akseptert. Du går jo mye på kompromiss med deg selv. Jeg har alltid hatt en veldig tydelig magefølelse, som har inntruffet med en gang.

Men så har jeg jo gjort ting som jeg egentlig ikke vil, fordi jeg har villet bli beundret.

Hvis du får en dårlig magefølelse, så si nei. Det er lov å stoppe underveis også. Det er så lett å tenke «hvorfor ikke?» og gjøre ting du ikke egentlig vil, mener de.

– Når fyren bare slenger deg rundt og gjør ting du egentlig ikke er komfortabel med, men så går du med på det for ikke å være hun kjipe. Hva er det for noe? Det er en arvesynd at kvinner helst skal sitte og se pene ut. Ikke være til bry. Selvfølgelig skal man være til bry, sier Sofie.

Hun svarer alltid når han skriver til henne. Han er litt eldre, og en dag bestemmer de seg for å møtes. Ulrikke er 16 år og ombestemmer seg: Hun har ikke lyst til å treffe ham. Han møter henne på T-banen, og hun blir med ham likevel. De drikker rødvin og røyker en joint, hun føler seg dårlig, hun blacker ut, våkner med ansiktet ned i madrassen. Han setter håndjern på henne, hun sier at hun har mensen, han foreslår at hun kan suge ham.

Ulrikke tror ikke han skjønte hva han gjorde galt. Etterpå sender han henne en melding.

Han spør om de skal gjenta suksessen.

– Jeg har skrevet om det fordi jeg selv ikke har skjønt at det er overgrep og trakassering. Det tror jeg de fleste har en opplevelse av, sier Ulrikke.

– Litt sånn faen, jeg ble med ham hjem og jeg angrer på det, men det var jo jeg som ble med. Det som var viktigst for meg var å ha venninner som sa at nei, dette er ikke greit.

– Fortalte du ham det?

– Nei, jeg har aldri sagt det. Det kan jo hende han leser boka. Jeg har prøvd ikke å tenke på det, for jeg tror historien er viktigere enn å ta hensyn til hans følelser. Jeg får ta det når den meldingen kommer, sier Ulrikke.

«Bare vær glad for at noen vil ha deg, du»

Det tok mange år før Sofie skjønte at det ikke var hennes feil, hendelsen for en del år siden.

– For han påla meg så mye skam.

Hun beskriver ham som en populær type med kule kompiser, godt likt av de fleste i miljøet. Det skjedde i starten av standup-karrieren, og det hun var mest redd for, var at han skulle spre rykter om henne.

– Jeg husker jeg var på vors der, og så satt de og kødda med at han hadde voldtatt eksen sin og sånn. Og så kommer det fram at det har han gjort, hun har anmeldt ham for voldtekt.

Hun var 22 år, og ble invitert på nach. Men det er ikke noe nach i leiligheten, bare tre menn som venter på soverommet. Som knepper opp skjorten hennes, som tafser på henne, som sier «er ikke du en sånn jente som liker å ha det litt gøy? Eller har du plutselig blitt prippen? Bare vær glad for at noen vil ha deg, du». Sofie roper at de skal la henne være i fred, og smetter unna da en av de andre som bor der åpner soveromsdøren og spør hva som skjer.

– Det stikker liksom hver gang jeg ser ham. Han kom bort til meg en gang og var sånn «halla». Han skjønner ikke hva han har gjort. Etter at det skjedde skrev jeg: Hvis det kommer frem hva som har skjedd er det ikke jeg som kommer dårligst ut av dette.

I vinter trakk Ulrikke seg fra Vixen Influencer Awards. I et innlegg på NRK Ytring kritiserte hun skjønnhetspress og det hun mener er en bransje som ikke tar ansvar. Da havnet hun i klinsj med bloggere som Kristine Ullebø, i skrivende stund Norges 15. mest leste blogg. 8. mars møttes de i Debatten på NRK. Etterpå skapte det overskrifter da Ulrikkes Instagram plutselig var borte.

– Det var fordi jeg ble veldig misforstått etter debatten med Kristine Ullebø. Det er en blanding av at jeg har uttalt meg litt uheldig og at folk har lyst til å misforstå. Det kan sammenlignes med hvilket som helst sammenbrudd som hvem som helst kan få. Jeg bare tenker det var en veldig fin måte for meg å ta vare på meg selv, sier Ulrikke.

Det som plager henne mest med de såkalte influencerne, er at bransjen er så lite regulert.

– Det er en personlig dagbok som når ut til så mange mennesker, men vi har omtrent ingen regler for hva det er lov til å si, hva det er lov til å svare på eller hva det er lov til å anbefale. Det er det jeg synes er det skumleste.

Det er ansvarsløst at influencerne selv ikke ber om regulering, synes hun.

– Flere bloggere startet da de var 14 år. Å gi dem denne posisjonen i offentligheten er veldig mye ansvar og fører til feil fokus for en tenåringsjente. Jeg synes det er ganske sykt at folk gir rabattkoder på plastisk kirurgi. Men først og fremst skal annonsørene få kritikk.

I vår kritiserte hun influencerne, i fjor høst var hun en av de tydeligste kritikerne da Siv Jensen troppet opp på høstfest i Finansdepartementet i et indianerkostyme.

– Jeg står for akkurat det jeg sa, men jeg skjønner at veldig mange ikke forstår det. Du skal kunne vite litt om urbefolkningen i Norge og regjeringen vår før du er klar over at det er problematisk. Men meningen min kom for fort, for brått på og for aggressivt fra min side. Retorikken min var veldig «hvite, eldre menn suger». Den retorikken polariserer debatten på en negativ måte.

Hva tenkte venninnen Sofie om det, hun som har snakket om at «vi lever i totusenogkrenka»?

– Det jeg mente er at folk kan nok ta seg litt for nær av ting. Det verste er når folk blir krenka på vegne av andre.

– Jeg ble jo krenka på vegne av urbefolkningen. Var det feil? Spør Ulrikke.

– Nei, nei.

– Når jeg gjør det så går det bra?

– Jeg tenker at det å bli krenka er naturlig, for det er litt sånn som når man slenger ut politisk korrekt som noe negativt. Det er jo veldig positivt, for alternativet er å være historieløs, sier Sofie.

«Ulrikke foreslo å kuppe Stortinget og velte regjeringen. Det er en god idé, synes jeg», skriver Sofie i en SMS til VG Helg. De har diskutert hvor vi skal ta bilder – og kommer med forslag. Både hun og Ulrikke er over middels opptatt av nettopp dette: I fjor sa Sofie til studentavisen Under Dusken at målet er å ta over Norge.

– Har jeg sagt det? Det var jo ikke veldig sympatisk, sier hun nå.

– Sammen skal vi velte regjeringen, legger ­Ulrikke til.

– Ja, det er jeg keen på. Men man kan påvirke på andre måter. Ulrikke har jo mer makt enn Erna, i hvert fall på dem som er viktige å påvirke, sier hun.

Det mangler ikke på ambisjoner. Allerede da Ulrikke var 9–10 år sendte hun inn en sang til MGP jr. Sangen het selvfølgelig «Jenter er like gode som gutter».

– Det er ikke det at jeg tror at jeg er Mor Teresa, som for øvrig skal ha vært en bitch, men jeg synes man skal ha et så hårete mål. Og så er jeg så privilegert at jeg er i en posisjon der jeg faktisk kan ha innflytelse på folk, sier Ulrikke.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL525

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om