BEGJÆR: Linn Skåber og Nils Jørgen Kaalstad i verbal og emosjonell duell. Foto: Gisle Bjørneby / Gisle Bjørneby

Teateranmeldelse: «Sporvogn til begjær» , Oslo Nye Teater:

4 av 6

Det er mørkt, rått og noen tiltrengte strimer av humor i denne skitten-realistiske versjonen av dette stykket der både forfengelighet og virkelighet får seg kraftige slag.

  • Borghild Maaland
Publisert:

Forestillingen har nerve og puls. Regissør Kim Bjarkes tydelige grep om at dette er nåtid, og ikke en situasjon skapt av etterdønningene av 2. Verdenskrig, fungerer godt og troverdig. Valget av Linn Skåber i hovedrollen som den ustabile Blanche, en kvinne med høyst vaklende forhold til sannhet og virkelighet, er forståelig. Skåber evner elegant å finpusse det som finnes av humor og ironi i Blanches flukt mellom løgner og lidenskap. Skåber er gripende helt i sluttfasen, men i scenene rett før, står hennes komiske talent i veien for det alvor som ligger i Blanches desperasjon.

Tennessee Williams sterke stykke forteller om et Amerika i etterkrigstid, om folk som er patrioter, men fattige, og om et menneske med edel bakgrunn og lurvete livsførsel. Blanche oppsøker sin søster Stella og hennes polsk-ættede mann Stanley. Blanche innbiller seg selv og alle andre at hun fremdeles er damen med fin gammel fransk bakgrunn fra Sør-statene. Søsteren Stella dro til New Orleans og fant Stanley, som hun elsker fordi han representerer ALT hun ikke vokste opp med. Han er rå, realistisk og god i senga.

Det meste av det som foregår i stykket har dessverre større relevans enn vi liker å tenke på; rotløshet, fattigdom og menn som slår kvinner. Her er det tydeliggjort gjennom gjennom møkkete realisme, skarpt neonlys og personer som har et nøkternt pragmatisk forhold til livet, der også vold tolereres som en del av virkeligheten. Som Blanches søster sier: Hvilken virkelighet skal jeg se i øynene?

Vesentlig i stykket er duellen, motsetningene og en viss form for likhet mellom Blanche og svogeren Stanley. Den forfinede Blanche, med alle sine tragedier i skapet, er full av forakt for den rå, upolerte og voldelige Stanley. Nils Jørgen Kaalstad skaper en Stanley man virkelig synes er en drittsekk. Han er sur, sint og slem og oser testosteron av en som blir forbanna når noen kommenterer eller ironiserer over hans hjemlige makt. I enkelte scener kjennes denne raser-nerven mellom Skåber, Kaalstad og en utmerket Stine Fevik om hans kone Stella.

Men den erotiske tiltrekning mellom Blanche og Stanley som ligger i teksten, er tonet ned her. Du ser og hører den dyriske kraft i det som kulminerer i en voldtekt, men duoens relasjoner basert på en slags intern konkurranse om makt og sex kommer ikke godt nok fram.

Vesentlig for Blanche er drømmen om å «finne magi, ikke realisme», samtidig som hun søker etter en form for trygghet. Hun øyner muligheten hos Mitch, den eneste av Stanleys venner med en noenlunde opplyst aura. Når virkeligheten også der innhentes er det brutalt og trist å beskue.

«Sporvogn til begjær» er et rystende stykke drama der mye dreier seg om hva som skjer med et menneske med en forfengelighet som har fått seg noen harde slag, og som til slutt får seg en knockout. 

Det er mye god møkka-realisme å dykke ned i på Oslo Nye.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder