KJÆRE LANDSMENN: Intervju-runden i forkant av behandlingen er vel så viktig som å ha riktig joggedress. Foto: Michele K. Short / Netflix

TV-anmeldelse «Maniac»: Manisk drømmeland

Sprudlende science fiction-tøys som sjelden gir mening. Heldigvis.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

«Maniac»
Amerikansk komidrama i ti deler
Hele serien tilgjengelig på Netflix 21. september
MED: Jonah Hill, Emma Stone m.fl.
REGI: Cary Joji Fukunaga

I en nær framtid, eller parallell fortid, gjøres et forsøk på å kurere sinnslidelser med en digital analyse som graver i hodet. Owen (Jonah Hill) og Annie (Emma Stone) er med i denne digital-lobotomien av ulike årsaker, men finner på mystisk vis sammen i drømmene sine… hei, ikke gå!

Om du liker «Westworld», «Matrix», «Blade Runner» eller bare synes at alt David Lynch og Terrry Gilliam gjør er ubestridelig genialt: Det er mye å elske i «Maniac». Det er også mye å irritere seg over. Hvordan man stiller seg til de foregående regissørene er ganske avgjørende for hvilken side man havner på. OK, dere som prøvde å skjønne «Twin Peaks» kan slutte å lese nå.

les også

Klart for amerikanske «Maniac»: – Teaseren koster mer enn hele vår serie til sammen!

Denne merkelige ti episoder lange serien har så mye på hjertet at den lenge overpresterer på gode ideer og hinsides innfall. For ikke å snakke om vanvittig stilig og dyrt produksjonsdesign. Seriens sinnsyke fordel (den baserer seg på den sånn passe mellomgode TV2-serien der hovedpersonen «bare» var gal) er selvsagt at siden det meste foregår i hodene til rollefigurene, kan man endre miljø, setting og alt annet så ofte man orker.

Dessuten må man ha god tålmodighet. Episode 1 og 2 er parallelle personintroduksjoner, slik at selve handlingen egentlig ikke begynner før i tredje episode. Og egentlig må man over i fjerde episode før det virkelig skjer noe.

SOLSENG: Nei, det er ikke et solarium, men et kollektivt gjennomlysningsapparat for sinnet. Foto: Michele K. Short / Netflix

Saktegående greier altså. Men avkastningen er deretter. Historien snus i et stadig mer ekspanderende og parodisk filmunivers. Der man er innom alt fra ultravoldelige Tarantino-pastisjer til en underlig fascinerende fantasyfilm. Tregheten som dette surkler i kommer av at «True Detective»-regissør Cary Joji Fukunaga (som for øvrig er annonsert som kommende James Bond-regissør) nok en gang viser sin enestående evne til å tenke serier som en eneste stor film, og ikke som avsluttende episoder med krav til cliffhangere og reell framdrift.

les også

Fra «norsk» TV-serie til James Bond 25

«Maniac» gir sånn sett samme følelse som å lese en roman. Det finnes ikke nødvendigvis naturlige avslutningspunkter før man er ved veis ende.

Scenografien er deilig åttitallskornete. Den minner i humor og tone både om Terry Gilliams «Brazil» og Paul Verhoevens «Total Recall». Det er fullt av jublende sci-fi parodi, deilig knirkete mekanisk teknologi og en nesten pinlig glede i å lage voldsomme maskiner som om det var i en ukjent blanding av sytti- og åttitallet.

DIGITAL LOVE: I «Maniac» er det helt greit å ha et komplisert forhold til datamaskinen sin. Foto: Michele K. Short / Netflix

Utfordringen er, slik det også ofte er med samtlige nevnte inspirasjonskilder: Utfallet i andre enden tar ikke nødvendigvis rollefigurene gjennom noen forståelig eller nevneverdig endrende utvikling. Og man kan egentlig ikke gjenfortelle handlingen i festlige lag uten å bli sett veldig rart på. Og det kommer til å splitte folk i ekstreme hatere og ekstreme tilhengere.

Men jeg skal love at det ikke finnes noe snålere, mer manisk merkelig og humrende intelligent festlig å «binge» akkurat nå.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder