KÅRKALL: Trond-Ove Skrødal får nakkehårene til å reise seg i rollen som psykopaten Didrik.
KÅRKALL: Trond-Ove Skrødal får nakkehårene til å reise seg i rollen som psykopaten Didrik. Foto: Erik Berg

Djevelsk godt teater

RAMPELYS

TRONDHEIM (VG) Runar Hodnes insisterende CAPS LOCK-versjon av «Medmenneske» viser den psykologiske dybden hos Olav Duun.

kommentar
Publisert:

TRØNDELAG TEATER:

«Medmenneske» av Olav Duun, dramatisert av Runar Hodne

REGI: Runar Hodne

SCENORAFI: Serge von Arx

MUSIKK: Lars Petter Hagen / Kenneth Kapstad, Stian Westerhus, Håkon Thelin.

KOSTYMER: Maria Gyllenhoff

LYS-/LYD-DESIGN: Andreas Fuchs / Eskild J. Næss

MED: Ragne Grande, Jon Lockert Rohde, Trond-Ove Skrødal. Hildegunn Eggen, Silje Lundblad, Per Bogstad Gulliksen, Mira Dyrnes Askelund, Wenche Strømdahl, Hans Petter Nilsen, Ole Chr. Gullvåg, Andreas Tønnesland.

Sa noen «utdatert», «gammelmodig», en «vanskelig tilgjengelig» dikter? Hah!!

Det tar et par drøye øyeblikk av undring, ja, regelrett tvil, før det maniske grepet åpner forestillingen på en måte som gjør at man begynner å annamme hva slags helvetes porter det er snakk om. Av Duuns opprinnelige inferno fra Namdalskysten, er bare en konsekvent Jøa-dialekt tilbake.

Den dramatiske beretningen om den reale småbonden Håkon (John L. Rohde), hans eiegode Ragnhild (Ragne Grande), og hvordan de drives inn i vanviddet av kårkallen Didrik (Trond-Ove Skrødal), som ikke unner hverken sønnen eller noen annen rundt seg noe som helst, er hele moralfilosofien konsentrert i én setning: Det onde drep du ikkje med øks.

Åpningen er foruroligende i form; i så silende øs-pøs regnvær at scenografien kunne vært ved Kristen Gislefoss, taleinstruksjonen likeså, for det er også noe foruroligende flatt ved det hele. Trøndelag Teaters purgatorium utspiller seg på en platting av Europaller, spillestilen er tidvis ekspressiv inntil det karikerte og noen av skikkelsene ser ut som de har rømt fra en Robert Wilson-prøve.

Jeg kjenner et grøss, men vet ikke helt om det er på grunn av ubehaget i stemningen, eller om jeg bare har begynt å stålsette meg for kaldt, kynisk regiteater.

Runar Hodne, som både har nydramatisert Duuns dypsindige roman og satt denne store etiske maktkampen mellom god livskraft og destruktiv ondskap i scene, har imidlertid en plan. Og det er en snedig fortelling han bygger opp for å vise hvordan den uskyldige innhentes av ondskapen og blir dens ultimate offer.

Dels tar han tv-dramaturgiske virkemidler i bruk, der det bilde for bilde etableres selvstendige motiver hos alle karakterene for å ønske livskiten av psykopaten Didrik, djevelens stedlige representant i Stavsund.

Dels fremstiller han den dysfunksjonelle familien og lokalsamfunnet rundt som et gresk skjebnedrama, der karakterene kommenterer sine egne handlinger med tekstbrokker fra romanen.

Det er en form for dramatisering som kan virke lettvint, og her tar det litt tid før grepet setter seg. Men etter hvert som den ytre dramatikken eskalerer, gir det en større mening, i dobbel forstand, og skuespillerne synes også å bli gradvis mer bekvemme med disse hoppene inn og ut av egne karakterer mens de samtidig står i rollen. Det er krevende for dem, men også for oss i salen.

Ragne Grande bærer stykkets egentlige hovedrolle, Ragnhild, med en indre glød, som fra første scene kontrasterer det nitriste scenebildet. Samspillet med svigermor Tale, i Hildegunn Eggens inderlige gestalt, er bevegende teater.

Eggen kan sin Duun bedre enn noen, og makter i særlig grad å betone den kølsvarte humoren som tjærebredder hans forfatterskap. Uten slike kvaliteter ville en så dystopisk forestilling som denne gått ned i sitt eget dragsug.

Det er likevel Trond-Ove Skrødal som får nakkehårene til å reise seg, både av ektefølt vemmelse, men også av respekt for fremstillingen av Didrik «Dævel». En makeløs oppvisning, simpelthen.

Den svinske skikkelsen er ekkel så det holder. Men i likhet med Ståle Bjørnhaugs solide tolkninger på Det Norske Teatret (1991) og Rikstetatret (2001) av den alt annet enn endimensjonale skikkelsen, kan vi i Skrødals innfule levendegjøring få et innblikk i det ulidelige medynk og patetiske selvbilde som får Didrik til å forestille seg at «verden kommer i veien» for ham.

Det som først virket som en støyende og utvendig iscenesettelse avdekker tvert imot dybden i Duuns tekst, og viser hvordan teatret anno 2018 kan være en moderne formidler av tidløse dilemma, selv når utgangspunktet er en 90 år gammel roman med handling fra et annet århundre. «Medmenneske» finner sted når som helst, hvor som helst.  

Slik er Hodnes forestilling også en påminnelse om hvorfor stykket en klassiker som hører hjemme i vår teaterlitteratur på linje med Ibsen og Shakespeare. Hadde Olav Duun skrevet på et verdensspråk, ville «Medmenneske» blitt spilt like jevnlig som Tsjekhov.

Det er en fattig trøst at ingen forfatter, noensinne, er nominert flere ganger til Nobelprisen i litteratur - uten å få den.

Her kan du lese mer om