FALLER NED: Marianne Hole er Agnes, gudedatteren som faller ned på jorden for å søke kunnskap om menneskenes kår i August Strindbergs «Et drømspill» på Nationaltheatret.
FALLER NED: Marianne Hole er Agnes, gudedatteren som faller ned på jorden for å søke kunnskap om menneskenes kår i August Strindbergs «Et drømspill» på Nationaltheatret. Foto:Gisle Bjørneby,

«Et drømspill» på Nationaltheatret: Teateranmeldelse: Makeløst mareritt

Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
RAMPELYS

«Det er synd på menneskene», sier August Strindberg i «Et
drømspill». Det er for så vidt synd både på skuespillerne og publikum på Nationaltheatret for tiden, også!

For det er simpelthen et makeløst mareritt den spanske regissøren og hans stab har pisket fram rundt Strindbergs tekst – som i seg selv ikke akkurat kan kalles harmonisk og fredfullt. Stykket ble utgitt i 1902 etter at Strindberg selv hadde gjennomlevd en sjelesplintrende privat krise.

Det private merkes tydelig. Men samtidig ligger en nesten uhyggelig håpløs og fortvilet livsanskuelse under – lett gjenkjennelig i en verden som vår, med krig og vold og urett og jævelskap: Menneskene greier, i det store og hele, selv å skape sitt helvete.

Stykket handler om en gudedatteren Agnes (en råsterk prestasjon av Marianne Hole!), som stiger ned på jorden for å undersøke menneskenes kår. De er forferdelige! Født i smerte, levet i helvetes pinsler, død uten forløsning og fred. Og regissør Calixto Bieito lar ingen sjanse gå fra seg til å smøre, tyne, skrike og dvele det inn. Skuespillerne kjøres beinhardt: Tortureres, slås til blods, skriker i angst, kler av seg, onanerer, knuges, spiser jord, henger etter armene. Publikum skånes heller ikke: Disharmoniske klanger, sugerrerende lydeffekter, en kjempelyskaster rett i ansiktet, lange og urovekkende pauser.

Bieito er en djevel av en regissør. Han vet at selvfølgelig er det ikke bare å dynge på med elendighet. Derfor kommer plutselige brudd i tragedien i form av komikk, vakker skjønnsang, noe nær parodiske klisjeer. Men han gjør det aldri for å sukre eller letne noe som helst – kun for å kalibrere håpløsheten til nye og oppfattbare høyder. Det blir virkelig for jævlig fælt og provoserende. Så ikke så få i salen vil føle seg tråkket på og kalle hele forestillingen feilslått og bedriten.

Stykkets symbolbruk er omfattende og til dels vanskelig fattbar; det aner meg at en magistergrad i nyere europeisk – og særlig tysk – teaterhistorie vil hjelpe en del. Med en viss rett kan derfor stykket kalles arrogant og elitært.

Men i bunnen? Fantastisk sterkt og fascinerende!

JON SELÅS

Denne artikkelen handler om