FALLER NED: Marianne Hole er Agnes, gudedatteren som faller ned på jorden for å søke kunnskap om menneskenes kår i August Strindbergs «Et drømspill» på Nationaltheatret.
FALLER NED: Marianne Hole er Agnes, gudedatteren som faller ned på jorden for å søke kunnskap om menneskenes kår i August Strindbergs «Et drømspill» på Nationaltheatret. Foto:Gisle Bjørneby,

«Et drømspill» på Nationaltheatret: Teateranmeldelse: Makeløst mareritt

RAMPELYS

«Det er synd på menneskene», sier August Strindberg i «Et
drømspill». Det er for så vidt synd både på skuespillerne og publikum på Nationaltheatret for tiden, også!

Publisert:

For det er simpelthen et makeløst mareritt den spanske regissøren og hans stab har pisket fram rundt Strindbergs tekst – som i seg selv ikke akkurat kan kalles harmonisk og fredfullt. Stykket ble utgitt i 1902 etter at Strindberg selv hadde gjennomlevd en sjelesplintrende privat krise.

Det private merkes tydelig. Men samtidig ligger en nesten uhyggelig håpløs og fortvilet livsanskuelse under – lett gjenkjennelig i en verden som vår, med krig og vold og urett og jævelskap: Menneskene greier, i det store og hele, selv å skape sitt helvete.

Stykket handler om en gudedatteren Agnes (en råsterk prestasjon av Marianne Hole!), som stiger ned på jorden for å undersøke menneskenes kår. De er forferdelige! Født i smerte, levet i helvetes pinsler, død uten forløsning og fred. Og regissør Calixto Bieito lar ingen sjanse gå fra seg til å smøre, tyne, skrike og dvele det inn. Skuespillerne kjøres beinhardt: Tortureres, slås til blods, skriker i angst, kler av seg, onanerer, knuges, spiser jord, henger etter armene. Publikum skånes heller ikke: Disharmoniske klanger, sugerrerende lydeffekter, en kjempelyskaster rett i ansiktet, lange og urovekkende pauser.

Bieito er en djevel av en regissør. Han vet at selvfølgelig er det ikke bare å dynge på med elendighet. Derfor kommer plutselige brudd i tragedien i form av komikk, vakker skjønnsang, noe nær parodiske klisjeer. Men han gjør det aldri for å sukre eller letne noe som helst – kun for å kalibrere håpløsheten til nye og oppfattbare høyder. Det blir virkelig for jævlig fælt og provoserende. Så ikke så få i salen vil føle seg tråkket på og kalle hele forestillingen feilslått og bedriten.

Stykkets symbolbruk er omfattende og til dels vanskelig fattbar; det aner meg at en magistergrad i nyere europeisk – og særlig tysk – teaterhistorie vil hjelpe en del. Med en viss rett kan derfor stykket kalles arrogant og elitært.

Men i bunnen? Fantastisk sterkt og fascinerende!

JON SELÅS

Her kan du lese mer om