FÅR SKRYT: Ina Høysæter Asserson imponerer i «Til ungdommen» på Centralteatret, ifølge VGs anmelder. Foto: Lars Opstad, Oslo Nye Teater

Teateranmeldelse «Til ungdommen»: Prektig ungdom

Å være ung er for jævlig, men på Centralteatret blir i det minste budskapet levert med bøttevis av sjarm.

VG:s terninger viser 4 prikker

CENTRALTEATRET: «Til ungdommen»

Av Linn Skåber

Regi og dramaturgi: Mattis Herman Nyquist

Lysdesign og scenografi: Øyvind Wangensteen

Lysdesign: Gaute Tønder

Komponist: Jon Ranes

Kostymer: Lise Fjeld

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Inspisient: Rebecca Lilleengen/Bjarne Stensrud

Produksjonsmedarbeider: Johanna Brym Ryg

Med: Tarjei Sandvik Moe, Emilie Mordal, Filip Bargee Ramberg, Jon Ranes og Ines Høysæter Asserson.

Linn Skåbers bok «Til ungdommen», basert på unge folks egne ord og tanker, fikk mye ros da den utkom høsten 2018. Likevel er det lov å være ørlite grann forhåndsskeptisk til hvordan disse tekstene vil gjøre seg på en teaterscene.

Hvordan skal man forløse litt vage tanker om «individets kaotiske omveltningsfase» og andre pubertale problemstillinger på en scenisk vital måte? Akkurat disse bekymringene glemmer du forbausende raskt når de unge skuespillerne inntar rampelyset.

Husker du: Se Linn Skåbers ville treningsøkt:

Det er snakk om fem åpenbare skuespillertalent, men skal jeg likevel våge å fremheve en av dem må det bli Ines Høysæter Asserson. Hos henne øyner vi en modig, særpreget intensitet som fyller hele teatersalen. Men hun er altså i svært godt selskap, og alle på scenen får rom til å vise hva de kan. Noen ganger er det i form av monologer som de alle har fått tildelt, andre ganger er det kjappe replikker som fyker mellom dem.

les også

Linn Skåber singel igjen

Temaene er like mangfoldige som de er velkjente. Enten det handler om kroppskomplekser, Instagram-posting, hemmelige planer og kåt forelskelse, eller alvorlige ting som å miste noen og å lengte tilbake til tryggheten du var omgitt av som barn. Før foreldrene dine ble så dumme at de fant seg nye partnere.

Snusfornuft og skyldfølelse skifter plass fortere enn du rekker å trykke like. Nølende metaforbruk og sosial etterplapring blir elegant tatt på kornet, men også ekte fortvilelse og knusende kjærlighetssorg. Det er fint å se på, først og fremst fordi så mye talent hele tiden bryter gjennom de enkelte ganger litt for overtydelige tekstene.

les også

– Linn Skåber forelsket i kleskonge

Scenerommet er for øvrig påfallende enkelt utformet. En lyskulisse som ligner en stålkrusedull står sentralt plassert, og det er i grunnen det. Her er det menneskene det skal handle om.

Skal forestillingen oppsummeres med ett ord, må det bli troverdighet. Og gjenkjennelse, selv hos eldgamle folk i femtiårene.

Ungdom nå til dags er altfor opptatt av karakterer. Kanskje burde jeg gitt dem fem. Det blir likevel fire. Men husk at det ikke er så farlig, da!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder