TAR OPP KAMPEN: Frances McDormand er meget god i rollen som Mildred Hayes i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri».
TAR OPP KAMPEN: Frances McDormand er meget god i rollen som Mildred Hayes i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri». Foto: Fox Films

Filmanmeldelse «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»: Alene mot alt

RAMPELYS

Glitrende, rasende McDormand i noe overbefolket fortelling.

Publisert:

Mildred Hayes er sint, og har ikke lenger noe å tape her i livet. Hun er i ferd med å gi opp, men før hun gjør det skal hun i hvert fall lage et lite helvete: Datteren hennes ble brutalt voldtatt og drept uten at det lokale politikontoret i den lille byen hun bor i har klart å etterforske seg frem til noe som helst på syv måneder. I frustrasjon leier hun tre store reklameboards hvor hun lar det lokale politiet, ledet av sheriff Willoughby, få passet påskrevet i enorme bokstaver: Ingen arrestasjoner? Hvorfor, politimester Willoughby? Vi får dessuten tidlig antydninger om rasisme på politikammeret, personifisert gjennom den udugelige drittsekken Dixon (Sam Rockwell).

Filmens anslag legger opp til noe som kan se ut som Oscarsmiskende, «den lille manns kamp» mot skurker i øvrigheten, og en selvrettferdig heltinne a la Erin Brockovich i front. Men vent nå litt! Litt skraping under overflaten avslører kanskje at ikke alt er som det ser ut til. «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» tar overraskende retninger og byr på mer enn å riste et korrupt småby-amerika (byen Ebbing er fiktiv). Den tvinger oss til å bli kjent med folk vi egentlig ikke liker, og er ikke redd for å vise dårlige egenskaper ved de vi i utgangspunktet heier på. Faren for overbefolkning melder seg imidlertid snart, filmskaperne har vært litt for forelsket i småbymenneskene de diktet opp til å klare å velge bort noen.

Rasisme innen politiet er et brennhett politisk tema i USA om dagen. Her har man bare så vidt tid til å pirke borti det, de små antydningene blir hengende uten forløsning. Filmen kunne tjent på å heller la det ligge.

Enkelte rollefigurer passer ikke inn (Caleb Landry Jones’ «quirky» reklamemann hører hjemme i en Jim Jarmusch-film), andre gjør det mer enn hva godt er: Politimann Dixon, en viktig figur i fortellingen, fyker rett inn i hva jeg vil kalle «1732 Høtten»-fella: En skitten, slafsende tomsing av en rasist som altså er politimann i denne småbyen. Da bildet av ham til slutt justeres er det for lite, for sent – han har irritert for lenge. Heldigvis har vi Frances McDormand, som bærer denne filmen med raseri og sårbarhet. Og ja, det vil ganske sikkert skaffe skuespilleren hennes femte Oscar-nominasjon, helt fortjent.

Her kan du lese mer om