OSLO: Preben Hodneland og Kjersti Dalseide spiller rollene som Terje Rød-Larsen og Mona Juul i stykket «Oslo», om Oslo-prosessen.
OSLO: Preben Hodneland og Kjersti Dalseide spiller rollene som Terje Rød-Larsen og Mona Juul i stykket «Oslo», om Oslo-prosessen. Foto: Eirik Malmo

Teateranmeldelse «Oslo»: Da Oslo skulle redde verden

RAMPELYS

Gode rolleprestasjoner og mye dynamikk til tross: Det blir en vel lang historietime om Oslo-prosessen på Det Norske Teatret.

Publisert:

DET NORSKE TEATRET

«Oslo» Av J.T. Rogers. Oversatt av Gunstein Bakke

REGI: Stefan Larsson

DRAMATURG: Anders Hasmo

LYDDESIGNER: Morten A. Jorsett

SCENOGRAF OG LYSDESIGNER: Jens Sethzman

KOSTYMEDESIGNER: Christina Lovery

MED: Kjersti Dalseide, Preben Hodneland, Gard Skagestad, Ingrid Jørgensen Dragland, Kyrre Hellum, Anders Mordal, Amell Basic, Svein Roger Karlsen, Niklas Gundersen, Geir Kvarme, Paul-Ottar Haga, Grethe Ryen, Paul Åge Johannessen, Øyvin Berven og Unn Vibeke Hoel

Det er nesten ikke til å forstå, men et stykke bygget rundt en gruppe norske sosialdemokratiske politikere for 25 år siden er altså blitt noe av en suksess på amerikanske og engelske teaterscener.

I USA har «Oslo» vunnet to Tony-priser, og selvfølgelig var det bare snakk om tid før stykket ville bli satt opp i nettopp Oslo.

Stykket handler altså om den såkalte Oslo-prosessen og forhandlingene mellom palestinske og israelske myndigheter. Det handler om de enkelte aktørenes betydning i denne prosessen, og det handler ikke minst om ekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen.

Det er de to som er det drivende elementet i forfatteren J.T. Rogers dramaturgiske oppbygging, men de er hele tiden i interaksjon med alle de andre deltakerne i denne underlige og egentlig ganske tragiske historien.

Vi skal tilbake til 1993. Tyskland er nettopp blitt gjenforent, i USA sitter det en ung og dynamisk president, den kalde krigen er endelig over (trodde man) og det er tid for visjoner og store tanker.

Inn fra venstre kommer Terje Rød-Larsen, FAFO-sjef og Arbeiderpartimann med en ung kone som er på full fart oppover i det utenrikspolitiske hierarkiet. Han har en visjon. Hun er langt mer nøktern, men til sammen får de til noe som utallige ambisiøse politikere har brukket nakken på før: En tilnærming mellom erkefiendene PLO og Israel, som skulle legge grunnlaget for fred i Midtøsten.

Det er åpenbart at det ligger et dramatisk potensial i et slikt ladet stoff. Ikke minst når vi i dag vet hvor lite som egentlig kom ut av det hele. Likevel er det ikke først og fremst det dokumentariske aspektet som gjør dette til godt teater.

Det mest engasjerende stoffet ligger i relasjonene menneskene imellom, og i hvordan man kan gjøre interessante karakterer ut av personer som for de aller fleste andre enn oss her hjemme er totalt ukjente.

Her har regissør Stefan Larsson truffet særdeles godt i sine valg. Og uten forkleinelse for Kjersti Dalseide som spiller sin Mona Juul-karakter med smidig tilstedeværelse og en viss ironisk distanse: Det er Preben Hodneland i rollen som Rød-Larsen som virkelig briljerer.

Hans karakter bærer et ego større enn det er plass til i Norge, han kan være en bløffmaker som behersker tvetydighet som kunst. Til tider minner han mer om en sjonglør og tryllekunstner enn en praktiserende politiker. Det er timing, kroppsspråk og minespill av ypperste klasse vi her er vitne til.

Utenriksminister Johan Jørgen Holst i Gard Skagestads skikkelse er skjøvet mer i bakgrunnen. Men i Skagestads tolkning kommer den naturlige arrogansen han bar på tydelig frem. Det er i det hele tatt flust med gode rolleprestasjoner i denne oppsetningen: Både Anders Mordal som Ahmed Kurei, Paul-Ottar Haga som Joel Singer og Geir Kvarme som Uri Savir fortjener å trekkes frem. Mellom dem flyr de karslige replikkene i ping pong-fart, og dynamikken i selve forhandlingsprosessen bærer godt gjennom.

Den scenografiske løsningen med et rom der bare møblenes plassering markerer fremdriften skaper en klaustrofobisk ramme rundt det hele. Men likevel er det krevende å holde interessen hele veien gjennom dette litt for lange stykket. Det blir for mye historietime, en god del overforklaring og i beste amerikanske stil en solid dæsj patos.

Særlig sluttablået der alle samles på scenen for å fortelle oss hvordan det gikk, mens Terje Rød-Larsen minner oss om å se mot horisonten, tipper mot det patetiske. Kanskje var det meningen.

Jeg kunne uansett godt klart meg uten.

Her kan du lese mer om