FULL FEST: Øystein Martinsen (f.v.), Mariann Hole, Erland Bakker og Kjersti Tveterås skaper fest og farger på Nationaltheatret. Foto: MARTE GARMANN
FULL FEST: Øystein Martinsen (f.v.), Mariann Hole, Erland Bakker og Kjersti Tveterås skaper fest og farger på Nationaltheatret. Foto: MARTE GARMANN

Teateranmeldelse: «Som dere vil»

Vårkåte rølp med Shakespeare

RAMPELYS

Nationaltheatrets vårkåte satsing er overdådig på alle måter, fargerik og munter; Shakespeare på lystig speed.

Publisert:

Mens det ærverdige teatret rakner i sin fysiske fasade, spilles det en godt over 400 år gammel komedie med fandenivoldsk og spenstig humor. Shakespeares «Som dere vil» er en lek med teater, en lek med kjønnsroller og identitet.

Et stykke der naturen – skogen – blir fristedet for å slippe løs sensuelle over- og undertoner, og der det er langt større plass for «Peace & Love» enn det er i hertugens slott.

Den begavede regissør Strøm Reibo, med god assistanse av et utmerket team både i kulissene og på scenen, har tatt den lette forviklingskomedien helt ut. Teksten er flikket på, referansene er nåtidige, kostymene er en salig krasj av alle stilarter, og alt er spekket med detaljer og frydefull lekenhet.

For mye av det gode? Mot slutten går lufta litt ut av ballongene, før nettopp ballonger og konfetti bidrar til en finale et stort sirkus verdig.

Innledningsvis er scenen bygget som et dukkehus, der aktørene dukker opp i de ulike rom. Gradvis forflytter handlingen seg ut i skogen, og det meste blir løsere. Utrolig hvordan litt frisk luft, grønne trær og en liten «urtehage» med cannabis kan påvirke sansene i en retning der makt-genet må viket for det sensuelle.

Kort fortalt dreier dette seg om en forvist hertug, hans datter Rosalind, hennes kusine Celia, Orlando, en narr, noen gjetere og en hel haug andre folk. Rosalind blir (i likhet med sin far) forvist av hertugens bror. Sistnevnte misliker sterkt unge Orlando, som også blir forvist. Orlando og Rosalind er forelsket, men ut i skogen holder Rosalind seg skjult, forkledd som mann. Dermed er det duket for forviklinger og lureri.

Det er fra dette stykket de poetiske betraktninger «Hele verden er en scene, hvor menn og kvinner spiller skuespill..» kommer fra. I denne versjon fremført av en praktfull melankolsk Mads Ousdal som hele tiden blir avbrutt i sin monolog, før han alene i en kostelig seanse på scenen med en rosa liten lekegris endelig får fred til å fremføre sitt ærend.

I det hele tatt er forestillingen proppet med godtebiter både av verbal og visuell karakter. Øystein Røger ser ut som en overlevning fra hippietiden som adelsmann med sans for en rev eller to. Ågot Sendstad er praktfull vulgær som gjeterjente og Olav Waastad finner tonen som hennes latterlig stakkar av en beiler.

I de større rollene tar Kjersti Tveterås (Rosalind), Marianne Hole (Celia) og Jonas Strand Gravli (Orlando) godt vare på de nyansene av flørt, komikk og poesi som ligger i rollene.

Bertine Zetlitz ruver i rollen som Hymen; en ifølge romersk mytologi androgyn gud. Zetlitz er en fin kontrast til det brokete persongalleri som baler med sine forvirrede følelser og streben etter å finne kjærlighet.

Det hele er jo som en såpeopera, med innlagte smarte betraktninger av høy poetiske karakter. I denne versjon servert som en ekstravagant lek med ord, lys, farger og musikk.

Borghild Maaland

Her kan du lese mer om