TERNINGKAST 6: VGs anmelder gir Bruce Springsteens konsert i Trondheim en sekser. Foto: Foto: Geir Vidar Nubdal - LYKT

Strålende Bruce i skogen

Inni granskauen fantastisk

Publisert:

6 av 6

Bruce Springsteen med sitt omreisende sirkus (the house-rocking, earth- quaking, booty-shaking, love-making, og hva de nå ikke er, E – Street – Band) ved en hoppbakke utenfor Trondheim. Så langt inne i granskogen at man nesten forventer at skogen stemmer i.

Det gjør den selvsagt ikke. Men den gir fantastisk lyd og enorm spilleglede.

Det enorme trønderske publikummet prøver å hjelpe til på «Hungry Heart» («that’s terrible... that’s good...» fra sjefen sjøl). Og løser det bedre med en mer enn kapabel seks-sju år gammel gutt på «Waitin’ on a sunny day» (som i Oslo - en ting på norske konserter dette).

Været klarer ikke Springsteen å gjøre noe med, selv om han åpner uværsforventet med Creedence-coveren «Who’ll Stop the Rain» og med vokal av seint morragruff som han senere rister av seg. Blid som gitarsoloene til Nils Lofgren når han fester seg gjennom «Badlands» og «The Promised Land» og ikke minst «Darlington County», der et absurd vokalinnspill fra samme Nils Lofgren får Bruce til å le så mye at han nesten ikke kommer seg inn i teksten igjen. Hulkende som hodeskjerfet til Little Steven, spesielt under «Racing in the street» og «Independence Day».

Mest Springsteensk når han driver låtene som om det ikke bare var den siste på konserten, den siste på turnéen eller den siste med bandet, men den siste i hele verden. Eller trekker fram, som her, sjeldenheten «Loose Ends» - fordi noen hadde hengt det opp som ønske på en bro på vei inn fra flyplassen.

Fra da av er Bruce-festen et mektig og fascinerende skue, i et sett som skifter mektig og voldsomt fra lys til mørke og så tilbake igjen. Og i så måte reflekterer albumet «The River» (som denne turnéen en gang handlet om) bedre enn albumet selv.

Samtidig er det tittelåten der som viser seg som det sentrale punktet i konserten. Båndet som binder sammen hvorfor det står så mange midt i Norge og hører på en 66-åring fra New Jersey. Gamle par som danser og finner tilbake til sine opprinnelige gnister, unge par som danser og skaper nye gnister. Folk som kommer sammen. Og Bruce Springsteen som holder dem sammen. For, som han perker i den maniske coveren av «Shout» mot slutten: «I’m just a prisoner of rock n’ roll... One more time! One more time! One more time!».

Og så gjør han nettopp dét. Spiller én til. To, faktisk.

TOR MARTIN BØE

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder