HOPPSASA: Hopp og sprett med Henriette Faye-Schjøll i «Den spanske flue»
HOPPSASA: Hopp og sprett med Henriette Faye-Schjøll i «Den spanske flue» Foto: Gisle Bjørneby / Gisle Bjørneby

Teateranmeldelse «Den spanske flue»: Spretten flue

RAMPELYS

Gammel farse blir som ny når svingdører erstattes med trampoliner, men det blir vel mye hopp og sprett og tjo og hei.

Publisert: Oppdatert: 30.08.18 23:56

OSLO NYE TEATER
«Den spanske flue»

Av Franz Arnold og Ernst Bach

Bearbeidet av Marianne Sævig og Jens August Wille

Regi: Jens August Wille

Scenografi, kostymer: Camilla Bjørnvad

Masker: Julie A. Clarck

Med: Kim Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Henriette Faye-Schjøll, Andreas Stoltenberg Granerud, Nils-Ingar Aadne, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Trond Høvik, Eldar Skar, Cornelia Børnick, Helle Haugen, Morten Røhrt, Leif Olsen.

For noen generasjoner nordmenn er «Den spanske flue» identisk med TV-versjonen av ABC-teatrets oppsetning fra 1990 – med blant andre Henki Kolstad, Kjersti Holmen, Øyvind Blunck og Guri Schanke. Før det levde denne komedien et utmerket liv også på andre teaterscener, ikke minst på Nationaltheatret.

Når man først skal sette opp dette fenomenet av en farse på en teaterscene i 2018, er det like greit å gjøre som på Oslo Nye; ta sats fra et helt nytt plan. I dette tilfellet med en tllnærming som krysser ulike sjangre. Vi er delvis på tivoli, delvis på sirkus  med muntre klovner i en forestilling med innlagt slapstick-humor og stumfilmkomediens virkemidler. Alt foregår i et høyt tempo, og med presisjon.


Ideen med å la skuespillerne ankomme scenen sprettende fra trampoliner istedenfor gjennom farsens tradisjonelle svingdører, er smart – til en viss grad. Overdrivelsen står i kø, og selv om mye er morsomt – så er det slik som med køer flest, de blir noe ensformige i lengden. Når man har sett en del av de sprelske overdrivelser i handlingen, så balanserer forestillingen mot det masete.

Men den danske regissør Jens August Wille har sørget for at laget av svært velopplagte skuespillere både spiller godt på lag, og de sørger for lett og lekende driv i dette noe viltre sceneshowet. «Flua» har en del snertne replikker og den henger på greip takket være en del elleville forvekslinger hva angår fedre, sønner, fortielser og den slags; forvekslinger som du ikke kan la være å le høyt av, eller i det minste knise godt av.

Imellom hopp og sprett oppstår det en god del situasjoner der finpolert komisk talent slippes løs. Det kan være i en passiar mellom Kim Haugen som herr Klinke og Trond Høvik som hans svoger Wimse, eller i de utallige forviklingene som oppstår hver gang den nerdete assyriologen og frieren Henrik (fornøyelige spilt av Nils-Ingar Aadne) kommer på banen, særlig i samspill med Haugen eller Ingvild Holthe Bygdnes, som blir gjenstand for hans romantiske vyer.

Dette er en forestilling som tar´n helt ut; det er ikke spart på konfekten. Kostymer og masker er overdådige, en del situasjoner er klart stilisert stumfilmkomedie. Det blir unektelig litt mye av det meste.

Men stilen er gjennomført – og skuespillerne holder koken fra start til mål. Litt sånn: ”Hopp og sprett og tjo og hei, så kommer lille «flua», her er jeg”!

Her kan du lese mer om