Musikalanmeldelse «Hair»: Sanselige hippier

«Hair» er musikalen som samler alle hippietidens sanser i en hitparade av fine låter. Det opprørske alvor får litt liten plass i oppsetningen på Oslo Nye.

«Hair»

OSLO NYE

Tekst: Jerome Ragni/James Rado. Musikk: Galt MacDermot

Regi: Lisa Kent

Musikalsk ansvarlig/kapellmester: Simon Revholt

Scenografi/kostymer: Terry Parsons

Lysdesign: Anders Busch

Lyddesign: Bjørn Ottar Undseth

Med: Eldar Skar, Petter Vermeli, Henriette Faye-Schjøll, Cornelia Børnick, Josefine Frida Pettersen, Andreas Stoltenberg Granerud, Kash King Gashamura, Trond Høvik, Trine Wenberg Svensen, Sisi Sumbundu, Solveig Andsnes m.fl.

Til et stykke ut i første akt preges oppsetningen av en gjeng på scenen som har det moro med hippietiden, gjennom de fargerike kostymene, de sensuelle bevegelsene, flørten og dypdykkene i jointer. Jo da, det var slik, men presentasjonen har et lett overfladisk preg, og det tar tid før man får noe forhold til persongalleriet.

Men når alvoret får satt seg, blir også helheten i dette ”make love, not war”-budskapet mer variert. Mot slutten samles bitene til en finale som berører.

Regissør Lisa Kent har fokusert på en løs, røff og sanselig tone, fulgt av et drivende komp gjennom kapellmester Simon Revholt og hans band.  Forestillingen flyter lett sensuelt – litt i letteste laget.

Dette var en periode med langt mer en sex, drugs and rockn´roll. Hippiegenerasjonen, og deres assosierte,  var et sosialt og politiske ballespark til hele det etablerte samfunnet, noe som kunne vært mer synlig i denne forestillingen.

Men det er jo likevel denne kombinasjon av dampende jointer, badtrips, politisk engasjement , og et en intens motstand mot krig, som er essensen og selve opprøret i Hair. Om dagens engasjerte unge folk kjenner seg igjen, skal ikke jeg gå god for, men trusselen fra mektige ledere er stadig latent.

Hair er full av musikalske godbiter. Mye er bra, men ikke alle overbeviser like godt sanglig. Det er solid groove over åpningsnummeret Aquarius med Sisi Sumbundu. Solveig Andsnes og Henriette Faye-Schjøll er på pluss-siden med henholdsvis ”God morgen, stjerner” og ”Lett å være hard”.

Petter Vermeli skrur på sjarmen som den fyrrige Berger, og Eldar Skar får i små glimt vist den usikkerhet og angst som gnager en som til syvende og sist må velge mellom det forpliktelsesløse hippie-livet i New York, eller pliktene som soldat i Vietnam. Under hans badtrip seanse er amerikansk historie og krigføring outrert ironisk.

I dette konseptet kommer Trond Høvik inn som en genuin morsom type. Først som en aldrende og undrende kvinne, senere som smørsanger. Han skaper en poengtert kontrast.

Teatrets scene er kledd med hippie-symboler. Ensemblet glir sømløst inn i kulissene med smil, myke omfavnelser og musikalsk vidd.

Og i sluttfasen leverer de sitt håp om at lyset skal få skinne.