Anmeldelse ballett: «Nøtteknekkeren»

Den fjerde versjonen på litt over femti år av balletten «Nøtteknekkeren» så dagens lys på Den Norske Opera
& Ballett denne uken.

NØTTEKNEKKEREN ( E. T. A. Hoffmann/Peter Tsjajkovskij)

Den Norske Opera & Ballett

Nasjonalballetten, Ballettskolen & Operaorkesteret

Koreografi: Kaloyan Boyadjiev

Scenografi: Jon Bausor

Dirigent: Andrew Grams

Med bl.a: Ole Willy Falkhaugen som Drosselmeyer, Yoel Carreño som Nøtteknekkerprinsen og Yolanda Correa som Clara.

Den har vært imøtesett med store forventninger, og de ble definitivt innfridd. Koreografen Kaloyan Boyadjiev har sine røtter i den russiske ballettradisjonen. Her har han tatt i bruk hele repertoaret fra den klassiske balletten som han har med seg derfra. Dermed er det heldigvis ikke de store overraskelsene koreografisk, men han har flere nydelige overraskelser på veien i den litt over to timer lange forestillingen.

I de store ensemblescenene, snøfnuggene og blomstervalsen bruker han mange intrikate mønstre som glir fint inn i hverandre.

Clara (Correa) og Nøtteknekkerprinsen (Carreño) har aldri før skint så sterkt som her. Begge er teknisk fjellstø, og de danser med en letthet og sikkerhet som er en fryd. Hun utstråler danseglede gjennom hele forestillingen.

I den store pas de deux-en i andre akt har Boyadjiev virkelig funnet frem mange av de mest kompliserte løftene, men de gjennomføres med bravur. I den første akten, selskapet, kunne det gjerne ha vært litt flere barn tilstede. Det ble et selskap på de voksnes premisser.

Det ble tatt til fulle igjen da godteriposen ble åpnet i eventyrland. Enten de var vafler eller cupcakes, pepperkaker eller kjærlighet på pinne, publikum ble fullstendig sjarmert i senk av alle de dansende barna.

Musekongen har her blitt et beist av en rotte (Mark Wax), men barna lar ikke seg skremme så lett. Enkelte scener var vel overarbeidet, det ble vanskelig å finne fokus, og de fremstod rotete. Under festforestillingen for Clara og prinsen var scenen befolket kun av dem som danset. Da fikk en mulighet til å konsentrere seg helt og holdent om dansen.

Hvilken figur Drosselmeyer egentlig er i denne versjonen er ikke helt enkelt å utlese: huleboer, enstøing? Men han får eventyret til å rulle over scenen, og det er nyyyyydelig.

Alt ligger til rette for et langt liv for denne nye versjonen av «Nøtteknekkeren».