PARTY: Fargerik party-time med ironisk tilsnitt på Nationaltheatret. Foto: Erik Berg

Teateranmeldelse: «Romeo og Julie» – Kjærlighet i ironiens tid

Ironien sitter løst i denne leken om tragisk kjærlighet. Litt for løst til at hjerteroten rystes.

Borghild Maaland
VG:s terninger viser 4 prikker

NATIONALTHEATRET

«Romeo og Julie»

Av William Shakespeare

Bearbeidet av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Njøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenograf og kostymedesign: Katrin Nottrodt

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Koreograf: Oleg Glushkov

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Med: Hanna-Maria Grønneberg, Herbert Nordrum, Anne Krigsvoll, Petronella Barker, Morten Espeland, Eindride Eidsvold, Kyrre Hellum, Sverre Breivik, Kim Jøran Olsen, Amell Basic.

Musikere: Sjur Miljeteig/Øystein Skar

For du skal helst være nær bristepunktet av medfølelse når kjærlighetshistorien om Romeo og Julie når sitt endelikt. Denne forestillingen når ikke dette magiske punkt, fordi den er litt i overkant foret med teatralsk ironi.

les også

Toralv Maurstad (92): – Jeg må jo holde det gående

Når det er sagt, er det mye av denne lekenheten som godt poengterer de sterkt krydrede komiske sidene ved Shakespeares fortelling. Den særdeles begavede regissør Sigrid Strøm Reibo har hatt fokuset på lek, en lek med sjanger, lek med ord, og en lek med skuespillere som på ironisk vis forteller publikum at nå skal de spille Romeo og Julie.

I begynnelsen er det delvis fengende, men etter hvert noe forstyrrende. Historien om de to upolerte ungdommene som virvles inn i stormens øye av forelskelse er sterk nok uten teatralske dikkedarer attåt.

Gradvis erstattes nåtidige klær med kostymer fra Shakespeares tid, de ironiske sidesprang dempes. Da blir det større rom for det sødmefylte og desperate som gjør at de to hovedpersonene løfter fram alt det ungdommelige mot og overmot som ligger i deres brå forelskelse.

LIDENSKAP: Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum som Julie og Romeo opplever den altoppslukende kjærligheten. Foto: Erik Berg

Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum overbeviser i rollen som ungdom. Romeo er kun 16, Julie er ikke fylt 14. Nordrum er i perioder vel mye vinglekopp og ironisk, men vokser på seg en troverdighet utover i forestillingen.

Grønneberg er en utmerket forsvarer av en ung jentes bråmodne overgang fra å være et uskyldig barn til å bli en kvinne med guts. Det er dette perspektivet av ungdommelige vågemot og brennende kjærlighet som gjør denne fortellingen evig.

les også

Teateranmeldelse «Peer Gynt»: Rock ’n roll på Gålå!

Julies trofaste og fortrolige amme spilles av Anne Krigsvoll; en skuespiller som står beinstøtt både i – og utenfor – ironiens tidsalder. Eindride Eidsvold er pålagt litt mye ”se, her leker vi teater”-ting i starten, etter min smak, men også han er overbevisende stø i sin rolle som stykkets gode hjelper, broder Lorenzo.

Slåssgutta Mercutio og Tybalt blir også litt ofre for den lekende ironien. Det gjør at konflikten mellom familiene til Romeo og Julie blir noe neddempet – og mindre farlig enn den burde være. Det er tross alt den betente familiekonflikten og drapene i kjølvannet av den, som er bakgrunnen for historiens tragiske utfall.

Det er over fire hundre år siden Shakespeare skrev ”Romeo og Julie”. Shakespeare var en teaterskaper med sans for lek i teatret. Denne forestillingen har definitivt mye lek i seg, krydret med effektive kostymer og en velfungerende scenografi som også skal tilpasses turneen med Riksteatret. I tillegg forsterker og understreker Sjur Miljeteigs musikk både råhet og det sårbare.

Men det er blitt litt mye ironi i kjærligheten.

Borghild Maaland

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder