Lene skyter fra navlen

Noen snakker rett fra levra, Lene tar det fra navlen – eller «navvern». Det hele anrettet med fine doser navlebeskuende ironi.

LATTER

Showanmeldelse: «Lene Kongsvik – Rett fra navlen»

Av og med Lene Kongsvik Johansen

Regi og tekstbidrag: Teodor Janson

Tekstforfattere: Lene Kongsvik Johansen, Christopher Pahle

Musikk: Morten Reppesgård

Bortsett fra det vesentlige kuttet av navlestrengen ved fødselen, har aldri navlen vært et kroppsorgan med samme tyngde som for eksempel hjerte, hjerne eller nyrer. Dette gjør den muntre, musikalske artist Lene Kongsvik noe med.

Hun borer inn i en del selvsentrerte fenomener som florerer i og utenfor den digitale verden, med utgangspunkt i kvinnelig angst, glede, og frustrasjon når alderen er i ferd med å nærme seg de 50.

En del av observasjonene er for så vidt velkjente (yoga-parodier er etter hvert en gjenganger blant de fleste med sans for humor), men Lene har tekster som er både satiriske og poetiske nok til at de treffer.

Dersom man tror at dette er et show for damer pluss/minus 40-åra, så ja absolutt. Men – de poengterte sketsjene, de morsomme, og iblant de sårbare betraktningene rammer langt utover de med potensiell 40/50-års krise. Det gjelder menn så vel som kvinner.

Lene har gledet et stort TV-publikum med et vell av figurer i flere sesonger. På scenen har hun med seg noen av dem. Men først og fremst er dette et show der vårt besværlige forhold til oss selv som verdens midtpunkt er det sentrale – selve kjernen, eller «navvern», om du vil.

Det handler om egoisme og behov for selvrealisering pushet fram av blader som vil at du skal finne fram din indre drittkjerring, eller evinnelige facebook-bilder av tindebestigninger verden rundt; ting som gjør at man heseblesende halser etter i håp om et bedre liv.

Men i krysningen av å denne søken, kan man gå seg vill i jakten på «sin indre harpe» som Lene så fortreffelig uttrykker det, eller man kan ramle sammen med høye hæler og åletrangt skjørt med dyremotiv på når man er på bar. Refsen av vår nærsynthet komme også godt til syne i et nummer om en polsk vaskehjelps hverdag i norske hjem.

Showet har rundt 12 numre. Alle er ikke like sterke, men selv i enkeltnumre som mangler en solid punchline, finnes mange tekstlige godbiter som har fin snert. En del av numrene er til forveksling lik god, gammeldags kabaret og revy-stil. Og det er ment som honnør til en artist som behersker denne tradisjonen!

Et av høydepunktene i denne selvironiske navlebeskuingen er «Venninneklubben». Der spiller Lene fem-seks høyst ulike damer i den årelange venninneklubben Glød. I løpet av sekunder veksler hun med å fremstille kvinner som skravler, mens deres sannheter skjules med smil, og etter hvert tårer når alkoholen har gjort sitt.

Intenst og levende virvles deres historier frem, akkompagnert av små poetiske kommentarer. Kvinnene representerer svært forskjellige sosial- og yrkesmessige lag, slik gjenger fra tidlige skolealder ofte gjør. Dette tar Lene på kornet; det er morsomt, vemodig og strålende utført.

Vi har en del morsomme damer her i landet som er fortreffelige humorister på scenen. Lene Kongsvik er definitivt en av dem – med navlen som våpen.