SAMLIV: Ester Grenersen og Anders Danielsen Lie i et spill om sex og kjærlighet.
SAMLIV: Ester Grenersen og Anders Danielsen Lie i et spill om sex og kjærlighet. Foto: Sturla Bakken

Teateranmeldelse: «Closer»

Sex, løgn og ballespark

RAMPELYS

Sexpratet i «Closer» nærmer seg ordgastiske høyder, uten at innholdet tenner den helt store gløden.

Publisert: Oppdatert: 21.09.17 00:57

Patrick Marbers stykke har siden urpremieren i London på slutten av 90-tallet stadig vært spilt på verdens scener. Nå har den kreative regissør Per-Olav Sørensen og hans skuespillere knadd i teksten med nåtidens øyne.

Tonen er både distansert og nær, det er en tilstandsrapport som formidles, snarere enn en fortelling om mennesker vi egentlig har særlig empati for. Det er godt rom for en dose saftig humor, men den språklige fikseringen på knulling som var rå på 90-tallets scener, er ikke akkurat sjokkerende i 2017, og blir etter hvert noe krampaktig. Her er det sex, løgn og verbale ballespark.

«Closer» berører likevel noe som ikke har endret seg særlig de siste 20 årene. Det handler om det til tider strabasiøse samlivet mellom sex og kjærlighet; sett fra fire menneskers noe ulikt ståsted.

Det er en lege, Larry, som er vant til å lappe sammen folk, det er fotografen Anna som fanger inn det triste for å gjøre det vakkert, om nekrologjournalisten Dan som helst vil dikte andres liv og om Alice, en ung stripper som skjuler sin identitet, men som er den av persongalleriet som er mest tro mot sannheten. Handlingen utspilles over noen år.

Gjennom et fint vevd nett møtes de, blir betatt og bedratt. Partnere skiftes. De vil ha et aktivt sexliv, de vil ha spenning og begjær. Og som de moderne vestlige mennesker de er, så vil de også ha kjærlighet – den gammeldagse ømme omtanken og ærligheten i et forhold. Denne kombinasjonen kan være problematisk for et menneske som hele tiden lurer på om det er et bedre tilbud ved neste klikk. Og det fører i alle fall til løgner som baller på seg.

De fire på scenen har en lett tone seg imellom, selv om det under premieren i blant manglet noe i flyten. De ber ikke om publikums empati. Dette er mer «scener» fra frustrerende samliv. Teksten har flere dybder, som ikke alltid kommer like godt frem, men muligheten for at firkløveret skal samkjøres i løpet av høsten er godt til stede. Tror jeg.

Mye av teksten – og forestillingen – har intensitet og velformulerte poenger. Regissøren bruker musikk på en symbolsk og snedig måte som mellomspill som binder de ulike scenene sammen. Pop/rock låter uten tekst, med strykere. På slutten av stykket høres Metallicas Nothing else Matters (So close, no matter how far, Couldn´t be much more from the Heart).

Hva hjertet vil er EN ting, men begjær og nervøs spenning kan lage mye kluss. Som hos de impliserte i denne litt sprikende forestillingen.

Borghild Maaland

Her kan du lese mer om