MESTERMØTE: Russeren (André Søfteland) t.h. og Amerikaneren (Espen Grjotheim) møtes til dyst i sjakkmesterskapet i Merano. Overdommer er Elisabeth Andreassen. Foto: Fredrik Arff

Teateranmeldelse: Smart sjakktrekk

Chess på Folketeatret er som et gjensyn med en gammel flamme du drar kjensel på, men likevel ikke helt kjenner igjen – før hun åpner munnen.

VG:s terninger viser 5 prikker

FOLKETEATRET: Chess, av Andersson, Rice, Ulvaeus. Bearbeidet av Lars Rudolfsson. Oversatt av Atle Halstensen.

REGI: Lars Jacobsen

TEKSTBEARBEIDELSE/ KONSULENT: Lars Jacobsen / Ingrid Bjørnov

MUSIKALSK ANSVARLIG: Atle Halstensen

KOREOGRAF: Thea Bay

SCENOGRAF: Petr Hlousek

KOSTYMEDESIGN: Andrea Kucerova

ORKESTERLEDER: Bendik Eide.

MED: André Søfteland, Karoline Krüger/ Sanne Kvitnes, Espen Grjotheim, Marion Ravn, Øystein Røger, Elsiabeth Andreassen, Liv-Unni Undall, Trine Bariås, Sigurd Marthinussen, Kirsti L. Andersen, Samuel Brandt, Thomas W. Brasel, Andreas Hoff m.fl.

Så renner de gode minnene på.

Man spør seg jo: musikkteater fra 1980-årene – om kald krig, KGB-metoder og en kvinnelig hovedrolle der et premiss er at hun er ungarsk flyktning – hvor relevant er det anno 2020?

Og hvor interessant er Björn og Bennys musikalske lefling med Lloyd-Webber-universet og Sommer i Tyrol for en generasjon som slett ikke hadde ABBA Arrival på kassett og kun forbinder Waterloo med en togstopp i Belgia?

Folketeatrets oppsetting svarer på begge spørsmål.

Det tematiske fordrer noe hjemmearbeid før man inntar sine plasser. Men ikke mer briefing enn å lese en dagsavis om opprustning, spill med atomavtaler og stormaktenes nye kappløp. Annektering av frie stater skjer den dag i dag, i vårt nabolag, e-tjenestene jobber som før, spør bare Frode Berg, og selve rammeverket for det hele – internasjonale sjakkmesterskap på toppnivå – har aldri vært mer i vinden.

Så, jo, dette funker.

les også

Erna og Magnus på «Chess»: Enige om å være uenige

Siden Chess er det nærmeste musikalen kommer opera, og den i form spenner over så mange sjangre og slitesterke uttrykk at det i seg selv inviterer til nytolkninger og oppfriskede arrangementer, er også det tonale vel ivaretatt for et moderne publikum.

Når det hele i tillegg anrettes musikalsk av Atle Halstensen og serveres av kapellmester Bendik Eides orkester, så låter det altså så fett at man bør sende ørene på Grete Roede-kurs etterpå.

Men det virkelig smarte trekket i dette sjakkpartiet er Lars Rudolfssons bearbeidelse av librettoen, altså teksten, som endelig er til å bli klok av.

Mange har sett Chess i inn- og utland. Etter urpremieren i London i 1986 gikk den i West End i tre år. På Broadway i New York holdt den knappe tre måneder.

Men ambulerende versjoner av begge turnerte i et par tiår. I Norge har flere dyktige solister gitt stemme til rollene. Antakelig er vi flere som har nytt musikken, men ikke har fått handlingen til å gå opp.

Nå gjør den det.

Folketeatrets versjon av Chess på svenska er ytterligere tekstlig bearbeidet av Atle Halstensen, Lars Jacobsen og Ingrid Bjørnov til et begripelig konsentrat.

Mens tidligere forestillinger har utspilt seg i Ungarn, Thailand, Italia og Sovjet, og innviklede familieforhold med ulike sluttscener og varierende utfall av sjakkmesterskapet har bidratt til forvirringen, har forestillingen endelig landet

les også

Teateranmeldelse: «The Sound of Music»: – Musikalsk sjarmoffensiv

Dramaet utspiller seg i alpebyen Merano i Syd-Tyrol, sidekonfliktene er skrellet av, persongalleriet er tydelig, og slutten er … ja, hjerteskjærende god.

I rollene som sjakkrivalene møter vi en ultrakul Espen Grjotheim som den amerikanske posøren Freddie og en særdeles velopplagt André Søfteland (for en stemme!) gjør russeren Anatolij til et opplagt midtpunkt. Kult er også uttrykket man har lyst til å bruke om Elisabeth Andreassens Sjakkdommer (The Arbiter), vanligvis en mannsrolle (alle husker vel Björn Skifs), men Bettan er bare så mye coolere.

Marion Ravn er kjempefin som Svetlana, Anatolijs kone, og har dessuten full kontroll på kveldens vakreste duett, I Know Him So Well. Den synger hun sammen med Florence, som på premieren ble overbevisende gestaltet av Sanna Kvitnes i rolleinnehaver Karoline Krügers sykefravær.

Sanna Kvitnes er såkalt understudy for både Florence og Svetlana. For å si det sånn: Begge er i svært gode hender – og stemmer.

les også

Plateanmeldelse: Marion Ravn – «Mellom disse 4 vegger»: Mellom disse to stoler

Det er også KGB-sjefen Molokov, gjerne spilt av en litt tynge karakterskuespiller. Som i dette tilfellet er Øystein Røger, på «innlån» fra Nationaltheatret. Røgers russer er utrivelig kynisk, men også han synger godt og tilfører helheten en teatral pondus som bidrar til å binde hele prosjektet sammen.

For ja, det er slett ingen forestilling uten lyter. Den begynner operastatisk og famlende, den er ufrivillig 80-tallsstiv altfor lenge, og det tar tid før det ekspressive utrykket setter seg.

Men så, takket være koreografi, flotte dansere og smakfull bruk av videoeffekter, begynner det å danne seg et nytt inntrykk. Det er en visualisering av undertekst som tidligere versjoner av Chess»ikke har klart å formidle på samme måte.

Totalinntrykket er derfor, med litt velvilje, at Folketeatrets versjon er å betrakte som en foredlet versjon av en klassiker til glede for nye publikummere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder