ER HAN OVERLEGEN?: Måns Zelmerlöw representerer en svensk vinnerkultur innen musikk, mener VGs kommentator.
ER HAN OVERLEGEN?: Måns Zelmerlöw representerer en svensk vinnerkultur innen musikk, mener VGs kommentator. Foto:Tore Meek,NTB scanpix

Eurovision-kommentar: Overlegne Sverige

RAMPELYS

WIEN (VG) I kveld krever et helt svensk folk at de banker
Norge i musikk - enda en gang.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 23.05.15 18:36

Svenske medier har sjelden vært så skråsikre på seier i Eurovision som i år. Den siste uken har vært en vedvarende ventestasjon der champagnen står klar til å sprettes når Måns Zelmerlöws «Heroes» vinner.

Våre egne Mørland & Debrah Scarletts må ta til takke med en hederlig plassering, mener broderfolket. Såpass høflige er de. Iallfall så lenge de vinner selv, eller slår oss. Da kan selv de siste årenes store svenske artistnavn, Avicii, være så raus at han øser ros over norske Kygo.

Sverige og Norge har i mange år hatt en liten uhøytidelig Eurovision-krig gående med hverandre, men ta det helt rolig; frontene er langt fra så steile når du opplever det fra innsiden. Svenske og norske journalister spisser til rapportene fra hver sin kant, men sitter gjerne ved siden av hverandre i presserommet og går ut og tar en øl sammen etter jobben. Gemütlichkeit muss sein!

I år er det den norske og helt sannferdige gnålingen på Zelmerlöw-låtens likheter med David Guettas «Lovers On The Sun» som har skapt overskrifter i Norge. Det preller helt av på svenskene, og det er en grunn til det.

Kommentaren fortsetter under bildet!

Les også: Svensk MGP-håp avviser plagiat

Hele den svenske musikkindustrien har vokst seg stor på en og samme oppskrift, den som ble sydd sammen av selve gudfaren, Denniz Pop i Cheiron-studioet i Stockholm tidlig på 1990-tallet og senere – etter Pops død i 1998 – av hans nærmeste medarbeider Max Martin.

Men selv om oppskriften er den samme og hitlåtene som spres fra svenske produsenter og låtskrivere også i Eurovision, strengt tatt er varianter av samme låt, skal vi ikke glemme hvilken prestasjon det er å skape internasjonale hits gjennom tre tiår, slik Max Martin har gjort. Det er intet mindre enn imponerende.

Vi har riktignok Stargate, men det blir liksom så fattig mot alle bragdene til Max Martin, Jörgen Elofsson, Bloodshy, Avant, RedOne, Shellback, Rami Yacoub og flere til.

Eller Swedish House Mafia og Avicii.

Og i Eurovision; ABBA, Herreys, Carola, Loreen og Charlotte Perelli.

Det svenske musikkeventyret – på hitlister og i Eurovision – handler ikke om kunstnerisk originalitet, men du verden – de har funnet den nær ultimate resepten for kommersiell suksess; never change a winning tune.

Sverige knuser oss, rett og slett. Ikke bare har de Volvo, IKEA og Spotify – de har det meste av musikken som blir avspilt på sistnevnte også.

Både i bilen og i hyllene hjemme.

Men Norge har oljen, da. Uten at den funker verkefritt i tannhjulene frem mot internasjonal suksess, tvert om. Hver gang et norsk oljeselskap vil støtte norske artister - noe som ikke skjer veldig ofte – blir det takket nei på grunn av vår politisk korrekte og miljøvennlige oppdragelse.

Sverige turer imidlertid frem og fremover, ikke minst i Eurovision. Med vår hjelp, faktisk. En rask gjennomgang av de siste ti årene viser at Norge er langt rausere med poengene til Sverige enn omvendt.

Sverige har fem seire, vi har tre. De slår oss i musikk på alle kanter. Da må det være lov for lillebror å spøke litt med dem, men overlegenhet har to betydninger, og føler man seg overlegen, blir man også fortere fornærmet.

Eurovision er noe som tas på atskillig mer alvor i Sverige enn i Norge, naturlig nok når man vil være verdens beste i musikk og «vet» hva som skal til for å skape en vinner.

Derfor husker trolig svenskene selv rødmen av sin egen kritikk i 1995 da de regelrett fnyste av Secret Gardens «Nocturne». «Dette er da ingen sang!» ble det sagt. Kanskje ikke innenfor deres egenskapte låtskriver-formel, nei.

Men Norge vant hele stasen.

Kanskje startet den vennskapelige mobbingen der. De neste tyve årene har det knapt vært et medieoppslag rundt Eurovision uten at Sverige og Norge erter hverandre. Stort sett er alt godlynt, men det nådde toppen da NRKs legendariske MGP-guru, Jostein Pedersen, ertet på seg svenskene i 2003 med det klassiske og ganske så presise sitatet om Sveriges Fame som «har mindre utstråling enn bokhyllen Ivar fra IKEA».

Samme Pedersen har også ment at Carola synger (eller bæljer) «redselsfullt» og har i det hele tatt vridd noen pekefingre inn i svenskesjelen gjennom den perioden han satt som ironiker i NRKs kommentatorboks.

Da er det lett å glemme alle gangene han har rost svenskene for gode bidrag; det skaper jo ikke de samme overskriftene!

Så glem mediekrigen. Egentlig er vi gode venner. Vi er misunnelige på Sveriges musikk-suksess, javisst, men begge land gleder seg over hverandres fremganger. Som når Aftonbladets Eurovision-ekspert Tobbe Ek skriver etter andre semifinale her nede i Wien denne uken at Norge med Mørland & Debrah Scarletts «A Monster Like Me» er finalens beste ballade.

Det er en gest som betyr mye i et finaleheat der balladene er i overvekt. Helt rett har han også.

Likevel blir det nok en stund til vi kan sammenligne oss med Sveriges musikk-suksess. Det finnes et YouTube-klipp fra to år tilbake som sammenfatter det hele, der den vanligvis så mediesky Max Martin kobler Eurovision med sitt hjemlands hegemoni på verdens hitlister da han holdt tale til ære for Backstreet Boys (hans gjennombrudd som produsent og låtskriver) som får sin stjerne på Hollywood Walk Of Fame.

Han siterte selvfølgelig sine landsmenn, svenskene, som startet alt sammen, Eurovision-vinnerne fra 1974, ABBA:

«Thank you for the music».

Heia Sverige. Og heia Norge. Måtte den beste av oss vinne i kveld.

Og thumbs up til den som ikke når helt opp. Uansett.

STEIN ØSTBØ

Les alt om Melodi Grand Prix her!

Her kan du lese mer om