1998–2016: Til venstre Christian Bloom foran et av sine veggmalerier under en bro i øFredrikstad. Til høyre, hans tegning av Donald FREDRIKSTAD 1998: Christian Bloom foran et av sine veggmalerier på Fredrikstadbroa. Han lagde figurene. En kamerat lagde bokstavene. I graffitimiljøet gikk Bloom under psevdonymet Coderock.
1998–2016: Til venstre Christian Bloom foran et av sine veggmalerier under en bro i øFredrikstad. Til høyre, hans tegning av Donald FREDRIKSTAD 1998: Christian Bloom foran et av sine veggmalerier på Fredrikstadbroa. Han lagde figurene. En kamerat lagde bokstavene. I graffitimiljøet gikk Bloom under psevdonymet Coderock.

Gatekunstneren som ble Trump-tegner

RAMPELYS

Christian Bloom er graffitimaleren fra Fredrikstad som endte på glanset VG-papir og tegnet Donald Trump i en tilgriset bleie. Karikaturen spredte seg i rasende fart på sosiale medier – verden over. Nå er det duket for hans første store utstilling.

Betalt innhold
Publisert:

«Er det på tide at avistegnere slutter å fremstille Trump som en baby» lød overskriften i Washington Post. Det var i august 2017.

Tegningen hadde reist en lang vei fra et lite bakrom i Oslo.

Karikaturen til Christian Bloom (44) ble trykket i VG Helg i desember 2016 og viser den amerikanske presidenten på alle fire, med bleie og innsmurt i avføring, mens han strekker seg etter en duk som ligner det amerikanske flagget.

På kanten av bordet står en globus. Det minste rykk i duken – og verden går i knas.

– Lett å plukke ned

– Dette er den eneste gangen jeg har «pitchet» en egen idé. I all hovedsak får jeg tilsendt en tekst som skal illustreres, forteller Bloom, som dukket opp som tegner i VG Helg høsten 2012.

– Du burde kanskje lirke inn dine egne ideer oftere?

– Kanskje det, men det er ikke så ofte jeg har gode, relevante ideer som ligger ubrukt. Trump-tegningen min var lavthengende frukt, lett å plukke ned. Det er vanskeligere å finne friske innfallsvinkler nå som han har sittet en stund og andre tegnere har laget så mye bra.

– Mange hevder avistegnerne opplevde en ny vår da Trump inntok Det hvite hus?

– Mye mulig. Den tegningen åpnet i alle fall dører for meg, men jeg føler meg ikke som en ordentlig politisk avistegner. Jeg gjør politiske ting når tekstene krever det, men synes kanskje jeg er bedre når jeg kan være litt vag og tvetydig.

Tegner digitalt

Det må være noe i vannet eller lufta, for nedre Glomma-regionen har en lang tradisjon når det gjelder å fostre kjente tegnere og illustratører; blant andre Thore Hansen (76), Øistein «Blyant» Kristiansen (52), Ragnar «Joker» Pedersen (1942–2007) og Egil Torin Næsheim (78).

Som etternavnet antyder, kommer ikke Blooms faderlige opphav fra plankebyen. Tegneren ble født i 1973 i bade- og golfbyen Southport utenfor Liverpool. Oppveksten til Bloom fant imidlertid sted på Begby og Sellebakk.

De fargesterke og detaljrike tegningene hans blir til på et digitalt tegnebrett. Det har en såkalt responsiv glasskjerm som skal gi friksjon og naturlig følelse av penn mot papir. Bloom bruker også en trykkfølsom digital penn.

Morten M. Kristiansen (69), eller bare Morten M, som fra 1979 til 2011 leverte daglige vitsetegninger til VG, tilhørte en annen skole. På skjermen til hans PC, som trolig aldri var i bruk, hang det en lapp. «Møkkamaskin», sto det med store fete bokstaver.

VG Nett: Morten M med muntre memoarer: Hasjelas, esse!

Bloom har ikke et like anstrengt forhold til teknologi.

– Det håndtegnede på papir har fortsatt større status i min verden, men tegningene skal på trykk og må leveres innen en frist. Teknologien sparer en del tid, slipper blant annet å skanne tegningene mine, forklarer han.

– Men alt jeg gjør, er håndtegnet, bare at det er digitalt. Det er ikke noe juks.

Bakrom på møbelverksted

Ideene kommer som regel i løpet av den daglige spaserturen ned fra Sinsen til kontoret i Oslo sentrum, som egentlig er et bakrom i et møbelverksted i Waldemar Thranes gate.

– Jeg tenker best når jeg er i bevegelse blant folk. Og jeg bruker denne lille blokken hvor jeg tegner råskissene med blyant. Det er analog brainstorming før jeg griper fatt i ideene og blåser dem opp digitalt.

Som oftest kommer ideene langsomt.

– Jeg finleser teksten, leter etter det underliggende budskapet. Prøver å fristille hodet, assosiere fritt, finne metaforer, stereotypier og klisjeer. Se dem fra en annen vinkel, forteller Bloom

– Jeg lager mange dårlige småskisser. Og til slutt – hvis jeg er heldig – i et glimt finne den beste løsningen. Det ligner faktisk litt på en jobb. Helt unntaksvis kommer ideen ferdig formet av seg selv mens jeg leser teksten for første gang. Det føles alltid ganske magisk.

Kjent som Coderock

På slutten av 80-tallet ble Bloom kjent som graffitimaleren Coderock.

– Før jeg kom inn i hip hop-miljøet, var jeg ganske sjenert og innesluttet, tror jeg. Jeg hatet fotball og mopeder og følte meg utenfor. Jeg var opptatt av tegning og bøker.

Favorittgruppen var Public Enemy, hardtslående og militant rap fra New York. Det var boots, urbane kampklær og kortklipte hoder.

– Jeg sprang ut av bokstavgraffitien, den klassiske New York-graffitien, forklarer han.

Graffiti ble ansett som hærverk på offentlig og privat eiendom og var ulovlig. Men det var ikke først og fremst spenningen som virket tiltrekkende på en 14 år gammel innadvendt gutt.

– Jeg var litt einstøing. Sci-fi- og fantasy-nerd. Hadde vokst opp 20 år senere, ville jeg sikkert ha brukt barndommen på World of Warcraft, tror Bloom.

– Jeg hørte liksom ikke hjemme noe sted og fant meg ikke til rette før jeg traff andre outsidere. Det var i hip hop-miljøet jeg fikk mine første venner, respons og anerkjennelse. Jeg fikk selvtillit og følte meg som en del av noe. Jeg var heldig som fant et miljø som også var opptatt av tegning og graffiti. Plutselig var jeg en del av noe spesielt og unikt. Jeg fikk en identitet, og jeg elsket det.

Tegneserier

Han valfartet ofte til Tronsmo i Oslo, et mekka for alle på jakt etter bøker som ingen andre bokhandlere førte – og ikke minst for tegneseriene i kjelleren.

– Jeg vokste opp med Asterix, Lucky Luke, Carl Barks, Franquin, Will Eisner, Arild Midthun, Pyton og senere No Comprendo Press med Steffen Kvernland, Lars Fiske, Knut Nærum og Christopher Nielsen.

– Hva med Pushwagner og hans univers, hvordan vil du karakterisere det?

– En fin fyr. Suksessen er velfortjent. Han var genial på 70-tallet.

Ut av graffitikulturen kom veggmaleriene, street art.

– Jeg begynte å male graffiti i 1988. Holdt på i rykk og napp. Ble flinkere underveis og malte større og større vegger. Graffiti handlet alltid om veggmalerier for meg, men jeg identifiserte meg aldri med street art-bevegelsen, forteller han.

– Dette var en videreutvikling av hip hop-graffitien, som etter midten av 80-tallet aldri var urban og hipp, snarere uglesett og fordømt. Oslo hadde nulltoleranse for all graffiti på kommunale vegger, også de «penere» veggmaleriene jeg drev med.

Blooms veggarbeider slapp til i Klostergarasjen i Bergen, Bergen Kunsthall, Institutt for kriminologi, Telenors kontorer på Fornebu, utestedene Rockefeller og Head On, samt i Brennerigata ved Blå i Oslo.

I dag er det meste enten malt over eller blitt slitt bort av vær og vind.

– En av de første veggene jeg malte, ved en undergang på Fredrikstadbroa, sto urørt i 30 år og ble nettopp fjernet under oppussing, bemerker han.

Inn fra sidelinjen

Etter graffiti-tiden ventet reklamebransjen for Bloom. Han laget illustrasjoner og såkalte storyboards til reklamefilmer, tegnet plakater, omslag til bøker og plater, samt forsidene til kvartalsmagasinet Bokvennen.

– Formsansen og fargeforståelsen min stammer fra graffiti og tegneserier. Det er først de siste årene jeg har fulgt ordentlig med på hva avistegnere gjør, erkjenner Bloom.

– Jeg føler at jeg har kommet inn fra sidelinjen. Jeg har vært frilanser siden 1997. Det har vært mye kommersiell jobbing for å overleve, illustrere andre personers visjoner. Det var utrolig lærerikt, men i lengden brant jeg meg litt ut. Jeg føler jeg har fått ny energi og motivasjon av å jobbe med egne ideer.

– Hva forventer du av en tegning, hva legger du vekt på?

– Det meste av det jeg tegner i dag, tar utgangspunkt i en tekst. Målet er å si noe mer enn det som allerede står i teksten. Tegningen må tilføre teksten noe ekstra, gi den en tilleggsdimensjon. Hvis ikke har jeg mislykkes, erklærer han.

– Alle elementene må trekke i samme retning. De må gå opp, omtrent som i en rebus.

Graff, Halleraker og Dokken

Blooms store favoritt blant norske avistegnere er Finn Graff (79), Dagbladets tegner gjennom mange år.

– Vokste opp med Graff. Han er den beste for meg, både når det gjelder form og innhold. Han er drøy, fryktløs og har lagt listen for hva som er lov.

Marvin Halleraker (55), mest kjent for sine tegninger i Bergens Tidende, er en annen tegner Bloom beundrer.

– Han har både det emosjonelle og det konseptuelle inne. Er treffsikker og finner ikoniske løsninger gang på gang.

Et annet forbilde er Siri Dokken (51), kjent for sine svartsynte tegninger i Dagsavisen. Respekten er gjensidig.

– Christian ble en suveren kommentator i løpet av veldig kort tid, og har en egen stofflighet i illustrasjonene som gjør dem nærmest teatralske, noe som jo er en perfekt ramme for politiske tegninger, mener Dokken.

VG+: Det onde øyet

– Håndverksmessig er han på øverste hylle, både tegnerisk og i fargebruken. Men det viktigste er at han har friske og uventede ideer. Tegningen som sto til «Et elite stykke Norge», for eksempel, var helt briljant, erklærer hun.

VGTV: Avistegner Harald Nygård: – La spesielt merke til blikket

– Å satan! Hun smører tykt på, men det var noe av det fineste jeg har hørt om greiene mine. Også fra en som jeg setter såpass høyt som henne. Stolt og flau og brydd og rørt på én gang her, altså, bemerker Bloom i en e-post.

– For meg er Graff, Halleraker og Dokken likeverdige, avistegnernes kongefamilie, om du vil, tilføyer han.

Hadde noia i begynnelsen

44-åringen fremstår som ydmyk og beskjeden.

– Fikk i begynnelsen helt noia over det å skulle levere noe hver uke. Det tok et par år før jeg fikk flyten som jeg har nå. For meg var avistegnerne i Formel 1-klassen, medgir han.

– Føler meg langt fra kvalifisert sammenlignet med Dokken og Halleraker som kan spisse ting, gå helt til bunns, mener Bloom, som tror at hans styrke er å lage et pusterom, noe som avisleserne kan dvele ved.

VGTV: Slik lager Roar Hagen sine berømte karikaturer

– Håper på en måte at tegningene mine tar litt tid før de synker inn, at poenget ikke ligger på første eller andre anslag, men på bakbeaten.

En avistegner kan ikke at dvele lenge ved sine egne skaperverk. Mange avistegnere må leve med dårlige valg. De har ikke tid til noe annet.

– Jeg bruker utrolig lang tid på fargelegging, på små detaljer. I motsetning til de tunge kanonene som hver eneste dag må komme opp med en ferdig tegning i løpet av et par timer. Jeg leverer kun en tegning i uken. Har tid til å finspikke, flytte på elementer, tukle og tenke, bemerker Bloom.

– Verdensklasse

Bianca Boege, kurator ved Avistegnernes hus i Drøbak, som stiller ut 40–50 av Blooms motiver fra 21. april til og med 3. juni, mener VG Helg-tegneren har tatt steget opp i verdensklassen.

– Bloom beviste det med Trump-karikaturens seiersgang. Det er nesten samme reaksjon hver gang jeg nevner navnet hans, enten det er fra de godt etablerte eller de som er nyere i gamet. Alle er opptatt av Bloom, erklærer hun.

Bloom evner å røre ved en nerve, mener kuratoren.

– Tegningene er teknisk meget gode, men det er budskapet og hjertet i dem som treffer deg. Derfor er han er en meget egnet kunstner å få «opp på veggen». De færreste av illustrasjonene trenger noen tekst og unngår tidsbegrensningen som ofte ligger i en avistegning.

– Etter å ha gått gjennom samtlige av hans arbeider, er det kun noen ytterst få som ikke lenger virker relevante. Det er ganske unikt, fastslår Boege.

Askeladden

Mange avistegnere behersker kunsten å utnytte enkle klisjeer som er lette å oppfatte, men vanskelige å bruke på en uventet måte.

– Askeladden er i ferd med å bli en gjenganger for meg, en opportunistisk, naiv, velmenende og selvopptatt Peer Gynt-fyr. Men det er jo ikke noe nytt, Finn Graff tegner ofte nordmenn på samme vis.

VG Nett: De kjemper for vår frihet

– Magasinformatet gir meg stor plass, så stor plass at historien kan komme til uttrykk nede i et hjørne. Den store flaten, det negative rommet, gir muligheter for å lage en stemning, konstaterer Bloom.

– Hvilken person, hvis du fikk velge fritt, kunne du tenke deg å karikere?

– Har ingen preferanser, så lenge jeg slipper å tegne pene unge mennesker, det er liksom ingen ting å ta tak i.

Sett av mange på kort tid

Bloom mener han som avistegner fyller noe av den samme funksjonen som da han dekorerte murvegger med spraybokser.

– Graffiti lages for å bli sett av mange mennesker på veldig kort tid. Du lager en greie på en vegg. Mange passerer. De fleste gir blaffen, men noen stopper opp og husker det etterpå. Det lever i en kort tid før det blir borte.

– Når innså du at en tegning kunne ha nok visuell sprengkraft til å påvirke utover det å underholde?

VG+: Signert Pedro

– Jeg vet ikke, men tegning har i hvert fall alltid hatt den kraften over meg. Da jeg leste tegneserier som barn var det ikke bare for å bli underholdt, men fordi tegningene i seg selv var magiske og meningsfulle, langt utover historiene de fortalte.

– Men hvis du tenker på avistegningers evne til å påvirke er jeg fortsatt ikke helt overbevist. Tviler på om noen har forandret mening på grunn av en tegning. Eller, jeg får snakke for meg selv: I alle fall ikke av mine. Jeg er fornøyd hvis noen lar seg underholde, hevder Christian Bloom.

Gi oss tilbakemelding på denne artikkelen.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Vinn Gull i VG+

Dagens kode: GULL785

Send SMS med koden til 2424. Tjenesten koster 1 kr.

Ved å delta i konkurransen samtykker du til at vi kan kontakte deg på SMS med relevant informasjon om konkurransen «Finn Gull i VG». Les mer om konkurransen her »

Her kan du lese mer om