TRE GENERASJONER, SÅNN OMTRENT: Hege Schøyen, Cecilie Steinmann Neess og inn Skåber i «Tre elefanter i rommet».
TRE GENERASJONER, SÅNN OMTRENT: Hege Schøyen, Cecilie Steinmann Neess og inn Skåber i «Tre elefanter i rommet». Foto: John Andresen

Showanmeldelse «Tre elefanter i rommet»: Østrogenbombe

RAMPELYS

Underholdningen på jenteturen til hovedstaden er i boks.

Publisert: Oppdatert: 08.02.18 10:00

SHOW/REVY

«Tre elefanter i rommet»

Spilles på Latter i Oslo onsdag til lørdag til og med 26. mai

Med: Cecilie Steinmann Neess, Linn Skåber, Hege Schøyen

Regi: Vemund Vik

At det der «elefanten i rommet»-begrepet begynner å bli forslitt, illustreres greit ved at det i mars skal spilles et annet show med tittelen «Elefanten i rummet» (på svensk) med David Batra på Latter på Akers Brygge i Oslo.

Og skal vi pirke – det skal vi selvsagt – må det sies at overbygningen i den nye forestillingen til Cecilie Steinmann Neess, Linn Skåber og Hege Schøyen, knirker en del. Slett ikke alle numrene i dette showet dreier seg så vidt jeg kan skjønne om «åpenbare sannheter som ikke nevnes» (definisjon: Wikipedia).

Skal vi pirke litt til, vil enkelte oppfatte det relativt alvorlige sangnummeret om døden som malplassert. Jeg ville glatt byttet det ut med noe ærlig tullball.

Men når det er sagt er det liten tvil om at «Tre elefanter i rommet» er valuta for pengene. En blivende slager for kvinner av et par-tre generasjoner, samt mennene som ikke har hatt noe annet valg enn å bli med dem.

Vi snakker om tre særdeles dyktige kvinns her: Hege Schøyen, komikkens Wenche Foss – er det noe å si på at hun er blitt så folkekjær? Nei. Den gla’vulgære, burleske Linn Skåber, som har en ekstrem evne til å få alt til å se spontant ut, som om det hun sier akkurat datt ned i henne, er også hun på god vei til å bli like vel anskrevet. Heller ikke underlig.

Til sist, og yngstekvinne: Cecilie Steinmann Neess, noe så sjeldent som en norsk «stand up»-komiker som er morsom, og som viser allround-kvaliteter som skuespiller og sanger (ikke minst i paradenummeret «En liten jøde i lave sko», som riktignok har et par år på nakken).

Sistnevnte virker innledningsvis til å være et slags sentrum i showet, en yngre søster som Skåber og Schøyen kan både overøse med «gode råd» og hakke på («har du ikke lyst på baaaarn?»).

Men det blir snart klart at «Tre elefanter i rommet», oppfølgeren til «Latter på latter» i 2013, er et ganske typisk «show» – sketsjer, monologer og sangnumre i løsvekt – som handler litt om alt.

Sangen der de tre er husmødre på femtitallet, er kostelig – og dessuten gledelig grisete. Det samme gjelder nummeret der de spiller alle gjestene i et bryllup.

Veldig gøy blir det når de gir seg de «alternative» russelåtene i vold. Først Schøyen som «lyrisk sopran» («en fuckboy tar alt det han vil ha»). Dernest Steinmann Neess med sin stev-, lokk- og kvadvariant. Til sist en tekkelig, politisk korrekt Skåber. «I kveld er et lov å sette grenser», synger lederen for «Team Samtykke 2018».

Skåber som «pølsedronningen fra Oppsal» har dobbelt bunn, selvsagt, og vel så det, i nok en god sekvens om damenes «topptiår» – henholdsvis sytti-, åtti- og nittitallet. Bandet er også bra.

Egentlig lite svakt å spore i løpet av de 80 minuttene «Tre elefanter i rommet» varer. Det er en glede å se så flinke folk gjøre jobben sin godt.

Her kan du lese mer om