LIVET: Nydelig samspill mellom Heidi Gjermundsen Broch og Frode Winther i samtler om gamle minner Foto: Dag Jenssen / Det norske teatret

Teateranmeldelse «L.I.F.E.G.O.E.S.O.N»: Underfundig humor

Fortellingen om brillemor er som en munter og underfundig novelle der stemningene dominerer handlingen.

  • Borghild Maaland

5 av 6

En dag i fru Brilles liv, kunne like gjerne vært tittelen på dette fine, vesle stykket om en noe forknytt kvinne som helst vil videre i et liv hun knapt har levd. Først når  kreft på hjernen med snarlig forestående død som utgang blir konstatert, er det som om kvinnen, den 45 år gamle Brille, våkner til liv etter en rundt 20 år gammel dvale som enke.

Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med en fortelling han selv kaller en naivistisk hyllest til livet. Tonen er lett, språket flyter godt, humoren sitter løst, før den gir seg i kast med vemodet og kontrasten som ligger mellom liv og snarlig død.

Frank Kjosås debuterer som regissør og ivaretar stykkets grunntone med respekt og lekenhet. Han lar skuespillerne, med Heidi Gjermundsen Broch i spissen, føle på stykkets stemninger med samme musikalske flyt som ligger i teksten.

les også

– Vi må gi kvinner mer plass

Pluss content

Sorg og savn kan døyves på så ulikt vis. Brille har valgt å gjøre det gjennom en ekstremt punktlig tilværelse som kontordame i et byråkratisk velde. Konfrontert med sin dødelige diagnose trigges gamle minner, samtidig som ønsket om livsbejaende handlinger blir påfallende.

MOTSPLLERE: Brille (Heidi Gjermundsen Broch) og bartendaren (Joachim Rafaelsen). Foto: Dag Jenssen / Det norske teatret

Larsens tekst bygges opp av scener der gjenkjennelige situasjoner oppstår. Det kan være en samtale om morsarv mellom datter og hennes kjæreste – overhørt av den kreftsyke mor, eller en klumsete leges forsøk på orientere sin pasient.

Champagne med en friskus av en bartender og en dose narkotisk påfyll fra en kollega er heller ikke å forakte på veien mot et liv – om enn for en stakket stund – for en som har eksistert i en tilværelse som mor og kontordame.

les også

Heidi ute av «Stjernekamp»

Stykkets fine, sårbare undertone ligger i samtalene mellom Brille og hennes mann som vi etterhvert skjønner døde 20 år tidligere, før deres datter ble født. Han dukker ofte opp i Brilles  liv. Hun kan ikke gi slipp på ham, eller vil hun  gjerne gjøre det – men tror at det er HAN som ikke vil gi slipp på henne?

Samtalene mellom dem er nydelig skildret mellom Frode Winther og Gjermundsen Broch, fra det ømme, gjensidig omtenksomme til det som etterhvert blir et mareritt for fru Brille. For hva skjer med de gamle minnene når det levende livet begynner å ulme og høyst levende mannfolk banker på døra? Da er det livet som går av med seieren.

les også

Heidi Gjermundsen Broch om mann, barn og garn

Pluss content

Det er gjennomført godt ensemblespill, alle matcher bra mot hovedpersonen, Heidi Gjermundsen Broch. Hun på sin side overbeviser som en tilsynelatende grå musa Brille, som gradvis får seg en mer fargerik kåpe – uten å eskalere på en altfor utagerende måte. Gjermundsen Broch holder hele tiden stilen til en kvinne som er kuet av sitt eget savn, og som når hun slipper seg løs, så skjer det med en slags kontrollert tørrvittighet som er høyst troverdig.

To forholdsvis unge skuespillere, Rolf Kristian Larsen og Frank Kjosås, har med dette stykket vist nye sider av sine talenter. Fortsett med det – også. Uten at stykket kanskje går ned i de helt indre dyp, så berører det med underfundige humoristiske betraktninger og et stenk av vemod.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder