Den vennlige kjempen

Hva var det egentlig med James Gandolfini? Jo, man var i grunnen nødt til å like ham!

  • Jon Selås

Artikkelen er over seks år gammel

Det ble spist i «Sopranos». Hele tiden. Sånn sett kan man si at regningen kom altfor fort på bordet, når James Gandolfini nå er borte, antakelig på grunn av et hjerteattakk.

At det skjedde i Roma, på vei til den sicilianske filmfestivalbyen Taormina - som ikke har noen konkurranse, men hvert år hyller en særlig helt med en diamant - blir liksom heller ikke helt malapropos.

Til rette

Livet til Gandolfini var aldri riktig forutsigelig. Men det la seg til rette etter hvert, mildt sagt.

Jeg intervjuet ham en gang, i Venezia i 2005. Det var midt oppe i «Sopranos»-eventyret, han hadde gjort et av sine avhopp i serieferien, og spilte noe så, inntil da, ubegripelig som musikalhovedrolleinnehaver i John Turturros «Romance & Cigarettes».

Kjempe

En godmodig kjempe, ytterst vennlig, lakonisk morsom, selvironisk - og elsket av alle. Særlig kvinnene.

Kate Winslet, hans fyrige og stillingskåte elskerinne i selvsamme film, måtte endog innpå i løpet av intervjuet og klemme litt på ham. Til sjenert velbehag.

I film- og TV-historien vil Gandolfini for alltid forbli «Tony Soprano», den livsfarlige, uberegnelige og høyst sårbare New Jersey-mobsteren.

Gandolfini kom fra enkle kår, en arbeiderklassegutt av italienske innvandrere, med en oppofrende far, som hadde en rekke ulike lavstatusjobber. Og en mor som var kantineansatt på en skole.

Strev

Han var tidlig klar over at det var skuespiller han ville bli. Men han hadde det ikke enkelt og måtte spe på lønna med jobber som utkaster og bartender for å overleve.

På 90-tallet fikk han ikke så få biroller, særlig som gangster. Første gang han fikk en litt større rolle, var i Tony Scotts filmatisering av Quentin Tarantinos manus «True Romance» (1993).

Tony

At han virkelig ble «Tony Soprano» var egentlig et uforutsett lykketreff, som skyldtes to ting: seriekanalen HBO og «Sopranos»-skaper David Chase.

Det var sterke krefter som ville ha Anthony LaPaglia i rollen (den plagede politisjefen i TV-serien «Sporløst forsvunnet»). Men Chase sto på sitt.

Og HBO hadde den friheten som gjorde kabelselskapet til den viktigste uavhengige film- og TV-fornyeren i USA i et tiår: Som abonnementskanal hadde de sine faste inntekter og var ikke avhengige å treffe lønnsomt hver eneste gang.

Heller ikke den gang var suksessen gitt - på forhånd. Heller ikke for Gandolfini selv. For det første var han overbevist om at HBO ville ha en litt mer «bedårende» mann enn ham. Heller ikke møte med medspillerne var lovende: Han var nedslått!

Feit

- You bet! Jeg husker helt i begynnelsen da jeg satt sammen med den gjengen av feite, halvgamle menn. Med de bangeste anelser. Fuck! sa Gandolfini, som i sivil tilstand bare snakket ørlite mindre mafiasnøvlete enn sin ikoniske antihelt.

Men suksessen ble umiddelbar, TV-historien ble forandret av den uhyre sammensatte mafiabossen, som var klemt mellom mor, kone og søster, på evige damejakt utenfor kontrollsonen, en hyperfølsom, depressiv og likandes drittsekk mellom tårer og kaldkveling, sentimentalitet og sadisme, mellom slakterbenk og psykoanalyse.

Det ble hauger av Tony-priser. Og øyeblikkelig berømmelse - som nok ikke alltid passet ham like godt personlig. Men om han noen gang angret på rollevalget?

Verdi

Ikke tale om!

For:
- Uansett hva «Sopranos» har betydd - og vil bety - for meg, kan jeg ikke annet enn å innrømme: Den var verd det. Jeg har ingen rett til å klage.

Det ble åtte år med «Sopranos», åtte år som ga mer berømmelse enn han egentlig likte, men en frihet - som han elsket - til å gjøre akkurat som han ville: noen filmer, et par dokumentarprosjekter, noen lovpriste teateroppsetninger.

Han greide det mesterstykket for alltid å være en av TV-dramaets epokegjørende og ikoniske figurer - samtidig som man alltid gledet seg over å se ham dukke opp i andre roller.
Han var en utpreget dyktig skuespiller med en utrolig sammensatt fremtoning.

Når James Gandolfini dukket opp, rettet man seg i stolen, smilte litt - som ved møtet med en gammel venn - og visste at nå - NÅ! - kommer det noe interessant.

Og det gjorde det. Alltid!

Salute, Tony! Goodbye, James!

JON SELÅS

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder