1 av 11Melodi 1: Erlend Bratland - «Thunderstruck». Foto:TROND SOLBERG/VG

Her er MGP-artistenes nye terningkast

RAMPELYS

VGs musikkanmelder Stein Østbø (50) har allerede «dømt» MGP-låtene. Lørdag kveld spilte show-faktoren inn da nye terninger ble trillet.

Publisert: Oppdatert: 15.03.15 00:04

Klokken 20.25 braket det løs i Oslo Spektrum, og da kvelden var over ble det klart at det er Mørland og Debrah Scarlett og låten «A Monster Like Me» som skal representere Norge i den internasjonale Eurovision-finalen i Wien.

Stein Østbø har allerede gitt låtene terningkast én gang, men resultatet ble noe forandret på enkelte av låtene da synsinntrykket spilte inn samtidig som låtene ble fremført live.

Hva synes du? Diskuter i kommentarfeltet!

VG fulgte MGP-finalen - les alt om showet og se bilder fra scenen her!

Erlend Bratland – «Thunderstruck»

– En klar outsider, skrev jeg da årets MGP-bidrag ble offentliggjort. Her tar han et lite skritt videre mot et favorittstempel. Erlend står helt alene under lyskasterne i helsort og tvinger oppmerksomheten mot seg selv, og bare han. Åpningen er stemmemessig litt tam – verset ligger litt for lavt for stemmen hans – men når refrenget åpner seg og han får volumtrøkket på plass, får vi en internasjonal smak av storhet. Og det skader neppe at han visuelt kan minne om fjorårsvinner Conchita…

Raylee – «Louder»

– Raylees låt er i utgangspunktet altfor mekanisk, nærmest stikk motsatt av den livligheten hun selv fremviser på scenen. Derfor kommer denne låten ikke til å representere Norge i Europa i mai, men Raylee gjør det beste hun kan ut av anonymt materiale. Stemmen er fremdeles ung, men danseshowet er perfekt koreografert og hun er definitivt venn med tv-kameraene – blikket sitter der det skal. Hun sliter med andre ord med det samme som hun gjorde i «Stjernekamp»; summen av vokal og dans glir ennå ikke helt sømløst inn i hverandre.

Tor & Bettan – «All Over the World»

– 60 år med Grand Prix-klisjeer samlet på under tre minutter; naivt rørende budskap, storslagne følelser og bombastiske løft i arrangementet. Det er bare slik to MGP-veteraner må ha under vesten når de har sagt ja til å delta nok en gang. Paret glitrer ikke akkurat i kleskoden, men stemmene faller sammen som fløyel og honning. Rutinen og engasjementet lyser fra begge to, men de balanserer hele veien på grensen til å bli «over the top». Du skal være grinete for ikke å falle for sjarmen til ringrevene, selv om låten høres ut som en spesialbestilt Eurovision-hyllest, men heller til 40-årsjubileet for tyve år siden…

Jenny Langlo – «Next to You»

– Mystisk i sort og skinn, med tung mørk sminke – akkurat slik vi hadde forventet oss Jenny del Rey i kveld. Fire synth-trommiser i hoods backer opp en låt som utvikler seg erke-typisk svensk i refrenget, der Jenny åpenbart har øvd hardt på stemmehoppene. Og det funker, for dette er en låt som har vokst voldsomt, selv om den kan minne sterkt om fjorårets svenske bidrag, Sanna Nielsens «Undo». Men man husker både låt og Jennys opptreden - dette må da være en klar finalist!

Ira Konstantinidis – «We Don't Worry»

– 17-åringen velger å fremføre sin uhyre sjarmerende låt med dansere som mikser gatesmartness og cheerleader-outfits som om det er hva hun omgås daglig på Elvebakken videregående skole i Oslo. Men Ira fremstår akk så urutinert. Og knapt vant med å danse og synge simultant foran flere tusen tilskuere. Hun er både andpusten og hektisk, dessverre, noe som er ganske så ødeleggende for totalbildet. Jeg er fremdeles veldig glad i denne låten, men lukker øynene neste gang jeg skal høre den. Og det blir neppe i Wien i mai.

Contrazt – «Heaven»

– Norges største bygdefest? Da er det dårligere stelt i danseband-Norge enn jeg trodde… Solør-bandet smiler som levende Colgate-reklamer og har utvidet med ditto blide blåsere, men tror vi på det? Skal du skape Norges største bygdefest, må man by på noe mer – en ekstradimensjon - enn det man hver helg serverer på diverse bygdelokaler rundt om i rurale Norge. Ordet programmessig får en dypere mening etter denne opptredenen. Låten er ok, showet er ok, helheten er ok. Sagt med andre ord; et skuldertrekk.

Marie Klåpbakken – «Ta meg tilbake»

– Ojoj, tørris langs gulvet og lang sort, utringet kjole – har vi sett det før? Marie er kanskje den – ved siden av Jenny Langlo – som har fått mer ut av låten gjennom sceneshowet. Vanligvis trives hun i bakgrunnen som fiolinist, men her fremstår hun som den fødte sanger og artist. Endelig kommer stemmen frem i refrenget, fela får en naturlig rolle og gir et etterlengtet norskfolkloristisk preg, og ikke minst – vindmaskinen er tilbake! Kveldens store, positive overraskelse så langt.

Staysman & Lazz – «En godt stekt pizza»

– Soleklare forhåndsfavoritter og soleklare vinnere av sosiale medier. Og soleklart forhåndsslaktet. Låten – en oppfordring til å gå på moskusfylla – har ikke blitt bedre siden første gang den ble truet på det norske folk. Showet er heller ikke noe å skryte av; en blanding av poging og texas square dance – og noen mindre stekte plastpizzaer i kulissene. At Kringkastingsorkesteret reiser seg og hopper med rølpegjengen på refrenget, får meg til å miste en viss respekt for KORK. Ble litt uvel nå, gitt.

Mørland & Debrah Scarlett – «A Monster Like Me»

– Så deilig med en ballade etter det pinlige pizza-party’et… Deilig med en ballade generelt i årets finale, faktisk! Denne er følsom så det holder, sobert fremført med ditto naken scenefremtoning. KORKs forsiktige understrekinger hever låten fra å være anonym til å nærme seg gripende, noe også duoens innsats legger vekt på. En finfin fremføring – og endelig hører vi KORK slik de bør høres!

Alexandra Joner – «Cinderella»

– Min forhåndsfavoritt, det skal innrømmes, men av og til kan det bli for mye rosa… Alexandra putter vel mange effekter av den sukkersøte typen inn på scenen og beveger seg både mindre og langt fra så eksplosivt som hennes spretne Rihanna-låt egentlig trenger. Kanskje burde Alexandra satset mer på danseferdighetene enn det sangmessige og funnet en fin kombo der; akkurat nå tar hun i for mye vokalt og for lite showmessig. Men bevares – låta er fremdeles hektende så det holder. Hvis du husker å høre på den i alt rosa-stæsjet.

Karin Park – «Human Beings»

– Stirrer oss direkte inn i hvitøyet, ikke ulikt det insisterende blikket Jenny Langlo bidro med tidligere i konkurransen. Ganske så likt er også den lille rytmeeksplosjonen før refrenget – den minner oss om de siste års svenske suksesser. Men så er jo Karin svensk og skrev dessuten Norges beste bidrag i Eurovision etter Alexander Rybak; Margaret Bergers «I Feed You My Love» som fikk en flott fjerdeplass for to år siden. Høydramatisk omgang med vindmaskinen her også, og ikke minst makter Karin å heve denne låten til noe større enn bare å høre den på radio.

Her kan du lese mer om