STERKT SAMSPILL: Stine Fevik (t.v.) og Ingvild Holthe Bygdnes som Elena og Lila gjør en formidabel maratoninnsats i «Min briljante venninne».

STERKT SAMSPILL: Stine Fevik (t.v.) og Ingvild Holthe Bygdnes som Elena og Lila gjør en formidabel maratoninnsats i «Min briljante venninne». Foto: Lars Opstad

Teateranmeldelse «Min briljante venninne»: – Forrykende Ferrante

Elena Ferrantes forrykende fortelling om Lila og Elena er blitt en røff, humoristisk og energisk forestilling på Oslo Nye Teater.

Borghild Maaland
VG:s terninger viser 5 prikker

Gjennom cirka seks timer, tre pauser inkludert, ledes vi inn i en historie der relasjonene mennesker imellom er det sentrale. Det handler om vennskap i alle fasetter; fra altoppslukende gjensidig glede, via sjalusi til bitterhet og hat. Skjebnene til venner og fiender i Napoli gjenspeiles også i en samtid bestående av politisk splittelse, kynisk utnyttelse, korrupsjon, vold – og en nokså pompøs akademisk overklasse.

Dette er gjennomgående velspilt av et finstemt ensemble som følger den stramme regien og koreografien med leken musikalitet. Stine Fevik som Elena og Ingvild Holthe Bygdnes som Lila står denne maratondistansen fullt ut. De puster liv og røre i de to kvinnene som bærer i seg den emosjonelle berg-og-dalbane turen disse to figurene opplever.

Rå vold

Det store scenerommet er nærmest ribbet for rekvisitter. Ved enkle grep forvandles en bakgate i Napoli til et professorhjem i Firenze. Kostymene indikerer tidsspennet fra 50- til 80-tallet og beskriver den sosiale utviklingen. Musikken er medspiller i stykket, både i en del stilige og stilistisk koreograferte scener, som i det ene øyeblikk kan bli en humoristisk forløsning, for så å bli et stilisert bilde av rå vold. Seks timer er drøyt, og enkelte av scenene i forestillingens siste del, får et noe repeterende preg.

les også

Bowie-teater: Magisk

Selv slukte jeg Ferrantes bøker da de ble utgitt her til lands for noen år siden. Persongalleriet er med andre ord kjent. Ikke så rent få har lest bøkene, men om man ikke har gjort det tror jeg likevel episodene som skaper denne forestillingen har en så fin og sammenhengende flyt at helheten blir synlig.

Helheten er tuftet på det grunnleggende i de fire bøkene; hvordan to småjenter i et fattigslig område i Napoli inngår en vennskapspakt på livstid med utgangspunkt i frasen: Fra nå av gjør vi alt vi gjør med vilje. Og vi gjør det sammen.

les også

Ferrantes syvende terningkast 6! Bokanmeldelse: Elena Ferrante: «Frantumaglia. Tankar, brev og intervju»

Briljant

Drømmen er å komme seg vekk fra gaten, helst bli forfattere. De er begge smarte, men Lila er skarpest. Der Elena er «flink» er Lila et hakk smartere. Elena er den snille, Lila den slemme. De har begge mengder av trass i seg, men Lila har en råskap og villskap som ikke lar seg kue, i alle fall ikke før noen gjør det med vold.

Episoder fra deres liv gjenspeiler hvordan vennskapet veksler og utvikles. Kontrastene er store; fra varm fortrolighet til bitre oppgjør og sterk misunnelse. Men i det meste av livet er det en streng som vibrerer mellom de to, noe som gjør dette til en vill og vakker fortelling om betydningen av vennskap i tykt og tynt.

HERLIGE KARIKATURER: Ensemblet i «Min briljante venninne» overbeviser. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Holthe Bygdnes er briljant som Lila. Hun har nerve og musikalitet, en nærmest suggererende pantomimisk bevegelse som også uten ord formidler Lilas rastløse blanding av uro, overlegenhet og rasende stahet.

Fevik varierer elegant mellom nyansene som beskriver Elena, gjennom flink-pike-syndromet, beskjeden ungjente, selvundertrykkende og en kvinne som bevisst ikler seg et maskulint intellekt – i alle fall forsøksvis. Hun er fortelleren, hun blir forfatteren – men Lila hviler som en skygge i det meste.

les også

Slik fikk norske Elisa (11) rollen som Elena i HBO-serien «My brilliant friend»

Overbevisende

Ensemblet rundt dem går inn og ut av roller som fedre, mødre, elskere, brødre, skurker og forsmådde kvinnfolk. Med små nyanser skifter de ham på en overbevisende måte. Enkelte av persongalleriet er herlig utleverte karikaturer av en noe oppblåst akademisk og kulturell elite. Iren Reppen og Helle Haugen legger bredsiden til å så måte. Solara-familien som holder bydelen kuet, dukker oftest opp med egne koreografiske bevegelser, som er med på å gi et stilisert bilde av vold og angst som følger i deres kjølvann.

Kvinnene i dette samfunnet er nederst på rangstigen – en situasjon Lila og Elena vil ut av. De kjemper, men har generasjoner av undertrykking på sine skuldre. Vennskapet blir også skjørt, men kanskje er strengen sterk nok. Den røde tråd i forestillingen har i alle fall styrke nok.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder