VANT ÆRESPRISEN: Vibeke Løkkeberg vant årets Æres-Amanda under prisutdelingen i Haugesund lørdag kveld.
VANT ÆRESPRISEN: Vibeke Løkkeberg vant årets Æres-Amanda under prisutdelingen i Haugesund lørdag kveld. Foto:Terje Bendiksby,NTB scanpix

Årets Æres-Amanda til Vibeke Løkkeberg: Et Satans kvinnfolk!

RAMPELYS

Det er ærlig og redelig fortjent når Vibeke Løkkeberg (70) får sin Æres-Amanda. Og dessuten svært gledelig at det norske filmetablissementet med dette demonstrerer evne og vilje til å leve med sine fiender.

kommentar
Publisert:

Nå skal det ikke stikkes under en stol at det ikke alltid har vært vanskelig å bli erklært fiende av Løkkeberg. Av Løkkeberg. Denne skribent inkludert, i noen korte perioder gjennom noen tiår. Det er sikkert ikke bare Løkkebergs skyld.

For fiendskap må i denne sammenheng ikke tas for alvorlig; en dose humor kreves. Selv om slett ikke alltid det blir forstått. Av alle parter.

De av oss som ikke alltid har greid å manøvrere friksjonsfritt rundt dette bergenske kjernekraftverk av kreativitet, bør nok likevel ikke be om unnskyldning på feirende vis. Kun konstatere at dagens VG-overskrift er hentet fra tyske Michael Verhoevens «Das Schereckliche Mädchen» (1990), om kvinnen som lar alle hensyn fare for å nå sitt ideelle og idealistiske mål. Og slik blir dekkende for vesentlige sider av Vibeke Løkkebergs virke.

Sjekk flere Amanda-priser her!

Bråvakker og høyreist startet hun som fotomodell på 60-tallet. Ikke et vondt ord om dét. Bortsett fra at det nok ikke var verdens mest kredibilitetsgivende fortid, da 70-tallsfeminismens mer pietistiske idealer ble linjen å følge. Hennes debutfilm, «Liv» (1967) regissert av daværende ektemann, teatermennesket Pål Løkkeberg, er da heller ikke enkel å få sett nå til dags, med sine luftige kvinnevinkler. For å si det sånn.

Men Løkkeberg nektet – og nekter – å være til pynt. Det rasende engasjementet overtok. «Abort» (1971) ble den dokumentariske regidebuten, fulgt av like engasjerte «Prostitusjon» (1974). Diktningen i film ble det først med novellen «Regn» (1976), basert en Torborg Nedreaas-historie. Den første spillefilmen ble «Åpenbaringen» i 1977, der det skrivende mennesket Marie Takvam gikk dypt og inderlig inn i en hverdagskvinnes eksistensielle livskrise, i en slik grad at norsk kulturhistorie fikk en helt særpreget «rumpefeide» midt i fleisen. Særlig mannlige anmeldere ble kvalme.

Men Løkkebergs talent var ustoppelig, og kanskje aller best formulert og gjennomført i den bergenske oppvekstskildringen «Løperjenten» (1981). Den vakte berettiget begeistring og fikk Kritikerprisen. I 1995 kom den dessuten på UNESCOs liste over de 15 mest betydningsfulle filmene fra Norge. Men på den andre siden var harmen også rødglødende, ikke minst i Bergen.

Nå var Løkkeberg godt i gang med livspartner Terje Kristiansen. Kristiansen var forretningsmann og produsent og tilrettelegger. I tiden fylde utviklet Løkkeberg sitt store, store klassiske dramatema i altfor ofte undervurderte «Hud» (1986). Det er faktisk en på alle vis drabelig film. Men noe gikk helt galt i møte med publikum, og relativt ubarmhjertig ble Løkkeberg i store deler av offentligheten stemplet som utålelig pretensiøs og overveldende jålete. En kritikk som ikke stilnet etter «Måker» (1991), også et historisk tidsbilde for å belyse Løkkebergs alltid nærværende sentraltemaer: Det utsatte barnet, familierelasjoner, kjønn og individets handlingsrom i ulvetider.

Hennes brennende samfunnsengasjement ledet henne til Balkan-krigen og doku/fiksjonen «Der gudene er døde» (1993), der hun plasserte seg selv – ikke ukomplisert – i fronten.

Hun er definitivt et barn av den europeiske «auteur-tradisjonen»: Film skal være én kunstners ubeskårne og ubesudlede visjon. Punktum. Av ulike grunner frontkolliderte dette synet med det norske filmetablissementet mot slutten av 90-tallet.

Filmen «St. Hansnatt» var på beddingen. Organisering og finansiering var laget for å «temme» Løkkeberg og avskjære henne og familien fra roller og den overveiende inntekt. Den nye, frittstående produsenten nektet å godta at Løkkebergs datter skulle ha hovedrollen. Mens Løkkeberg hevdet at akkurat dét var tvingende nødvendig for å gjennomføre hennes «kunstneriske visjon». Det ble krig. Og ingen film. «Alle» var klare over premissene. Bortsett fra Løkkeberg selv, som nektet å kompromisse.

Sin auteur-rolle måtte hun heretter utvikle i romaner.

Men film-ilden brant fortsatt. Og i 2010 kom dokumentaren «Gazas tårer», en grenseløst avslørende og meget god film om hva krig i virkeligheten betyr for barn.

Gratulerer med Æres-Amanda, Vibeke Løkkeberg; du er den vel verd!

JON SELÅS

Her kan du lese mer om