Teateranmeldelse: «Fugletribunalet»

Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
RAMPELYS

Dødsdans på bristepunktet

«Fugletribunalet» er en medrivende, eksistensiell kraftprøve for en teaterscene. Med et viktig tilleggsspørsmål:

Hvor mye kan en scene egentlig tåle?

For dette er Agnes Ravatns roman fra 2013, dramatisert for teater. Roman og scene er to ulike arenaer med ulike krav til formspråk, skal man nå frem til sitt publikum. Denne teateroppsettingen er så søkklastet med romanens innhold, at det er helt på grensen til det scenisk bærbare, særlig helt mot slutten. Men det holder; Det norske teatret presenterer en utmattende god forestilling.

Temaene hører til dramatikkens grunnelementer: Skyld, skam og soning. Allis er noen-og-30, historiker, TV-kjendis og offentlig ydmyket etter å ha hatt avslørt sex med selveste kringkastingssjefen; lå hun seg simpelthen til sitt livs berømmelse?

Hun lå seg i alle fall til sitt livs nederlag. Og i skammens villfarelse søker hun seg en slags huspost hos en merkelig eneboer, med hemmeligheter kanskje større og mørkere enn Allis selv. Bare fuglene vet.

Det blir en spenstig sjangerblanding ut av dette; delvis bekjennelseslitteratur, delvis (nesten) komedie, delvis heimstaddiktning, delvis erotikk, delvis drømspill, delvis thriller, delvis horror. Marie Blokhus er modig og perfekt som Allis, Niklas Gundersen en åresprengt mørkets atlet av et mannfolk. De spiller, meisler, sloss og kler av seg en meget sammensatt og til slutt nattsvart beretning, som midt mellom flirfull forfengelighet og forferdelige forbannelser likevel gjenskaper noe dypt gjenkjennelig og - faktisk - underholdende. Dette er helt et klar «må-se» for alle teaterinteresserte; oppfinnsom og meningsfull «nordisk noir» - ikke på film, men på scene.

JON SELÅS

Denne artikkelen handler om