Blunck-skudd og løskrutt

Bevæpnet med mye sjarm og treffsikre replikker smeller komicowboyene Nils og Øivind til på Dizzie Showteater.

ARTIKKELEN ER OVER 15 ÅR GAMMEL

Nils Vogt og Øyvind Blunck. Foto: Dizzie Showteater

REGI: Erik Ulfsby.
KOREOGRAFI: Hilde Sol Erdal.
KOSTYMER: Ingrid Nylander.
MUSIKALSK LEDER: Atle Halstensen.

TEKSTER: Erik Ulfsby, Nils Vogt, Øivind Blunck, Tande-P, Rune Dahl Bjørnsen, Atle Halstensen, Morten Lorentzen, Trond Hanssen, Jon Nicklas Rønning, Tore Nysæther, Nicke Wagemyr, Kjetil Indregard.

MED: Nils Vogt, Øivind Blunck, Karianne Kjærnes, Jorunn Hauge og Marianne Solberg Follestad.

VG:s terninger viser 4 prikker

Åpningen er lovende. Det vil si - åpningsideen lover godt. To størrelser i norsk showbiz som utfordrer hverandre for første gang på 36 år. Er denne scenen stor nok for dem begge?

Ordmitraljøsen Vogt mot mannen med den skarpe tungen. Nådeløse menn med et colt-bord av punchlines - den gode, den onde og den grusomt lattervekkende. Hands up! folkens. Her er The Wild Bunch!

Men... - hvor ble det av dem? Hvor var det det butta? Hvor ble det av alle kugutta?

Okei, da. Så lukter det litt bourbon av «To brustne herrer» i Paus/Fjeld-parodien, og lassokameratene fra nord kan saktens passere, svak for ordspill som en del av oss infantile tross alt er. (Selv om det nå, rent språklig, umulig kan finnes flere måter å kvittere ut lapper og samer på innenfor denne siden av esperanto.)

Eventyr

Vi skal heller ikke gjøre oss mer høyttravende enn nødvendig er og glatt innrømme at Nils Vogts grovkornede misforståelser ved pregnant bruk av adekvate synonymer - såkalte fremmedord - falt i vår simple smak. Likeså en ny variant av et paradenummer han også tidligere har imponert med - en fortelling med bare F-ord (på norsk). Og sannelig dukker ikke Jan Erik Vold opp på revyscenen igjen. Ja, det var litt av en overraskelse.

Et eventyr av Kjetil Indregård og Erik Ulfsby om «da svartingene kom til Norge» er nok kveldens minst forutsigbare nummer. Den lattermilde fortelleren er et bilde på vårt selvgode hjertelag, og Blunck makter å balansere denne delikate teksten mellom det horribelt overdrevne og nettopp det speil som holdes opp.

Det er få virkelig supergode tekster her, neppe noen fremtidige klassikere, og - som trenden er - de glitrende gullkorn glimrer med sitt fravær når punchlines skal settes. På den annen side: Har man først sett Øivind Blunck gripe en halvforløst idé og gjøre glitrende slapstick ut av et enkelt ordspill, og nesten bare det, ja, så ser vi jo at det går an å komme unna med det meste. Et hysterisk eksempel på det er et nummer om Milorg-entusiasten Edna, hvor den bærende idé er at Olga Marie Mikalsen synger Piaf («Milord») og faller sammen når hun i eksaltert begeistring kaster rullatoren. Uhyre banalt, brutalt komisk og svært enkelt.

Etter et lattervekkende møte med skjønnånden som går, Opera-Fantomet som akter å gå igjen i Bjørvika (nok et nummer som beveger seg i alle retninger, men som Øivind Blunck klarer å hale i land), er det duket for finale. Med cowboyhatten på snei og sine tre dyktige dansere i armene rir Nils og Øivind inn i solnedgangen.

Kanskje forventet vi noe mer - for en neve dollar...?

YNGVE KVISTAD

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder