JA TAKK: Bjarte Hjelmeland – ja-menneske med stor folkelig appell. Foto: O. K. Olsen

Ja takk, Bjarte

Bjarte Hjelmeland har mye energi å by på og sier «ja» til det meste. Vi sier «ja takk» til Bjarte.

Borghild Maaland

OLE BULL SCENE

Bjarte Hjelmeland – «Ja!»

Regi: Lars Jacobsen

Scenografi: Lise Christensen

Musikalsk ansvarlig: Tove Kragset

Tekster: Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Trond Hanssen, Niklas Rønning, Pernille Sørensen

Med: Bjarte Hjelmeland og musikerne Tove Kragset og Bjarte Aasmul.

VG:s terninger viser 5 prikker

I sitt tredje one-man-show (med god musikalsk assistanse) holder han fortsatt stilen med sketsjer, parodier og sødmefylte innslag. Dette er en miks av kabaret og revy som starter og slutter med Bjartes hang til å si JA til saker og ting, både for å bli oppfattet som grei, og fordi det simpelthen ofte er et mer unnvikende svar enn det brutale NEI.

Innimellom blir vi utsatt for åndenød med Lilli Bendriss, høyst ulike typer på homsepar, en støyende Lothepus, en nostalgisk og øm hyllest til det vestlandske trubadurikon Johannes Kleppevik – og den rullator-gamle Borghild som etter å ha sett TV-programmet ”Født i feil kropp” plutselig oppdager sitt egentlige jeg, Rolf Inge.

les også

Bjarte Hjelmeland: – Jeg var forelsket i gutter og kunne ikke snakke om det

Pluss content

Hjelmeland er en skuespiller som med tilsynelatende letthet parerer svært ulike rolletyper, noe han har vist de siste årene gjennom TV-serier, roller på institusjonsscenene og i sine egne show. Bak denne ”lettheten” ligger det vesentlige elementer som timing og musikalitet. Det er det som gjør at vi ler av hans typegalleri.

BERGEN: Bjarte Hjelmeland i forestillingen «Ja!» på Ole Bull Scene. Foto: O. K. Olsen

Med gode tekstforfattere i bakhånd er det duket for en blanding av satire, humor, enkelte skarpe observasjoner og sårbarhet – med noen klisjéer attåt.

Som nevnt så loser Hjelmeland oss gjennom en forestilling med forskjellig typer, kjente og oppdiktede; litt som i en god gammel revy. Han er rapperen Dromedaren og Lilli Bendriss med like stor overbevisning. Parodien over sistnevnte er kostelig, både tekstlig og spillmessig. For en med Hjelmelands parodiske talent er divaen fra Åndenes makt et lett bytte å harselere med.

les også

Anita Skorgan om Jahn Teigen-hyllesten: – Trist at han ikke får vært til stede selv

Litt personlig rekker han også å være, med glimt av en søkende ungdomstid – varmt, vemodig og nostalgisk utført i samspill med den musikalske duo Tove Kragset og Bjarte Aasmul i ”Tramp og trall”; en hyllest til trubaduren Johannes Kleppevik, men også et varmt innblikk i en ung, usikker manns møte med en annen mann.

«YMCA»: Bjarte Hjelmeland gjør sin versjon av sangen «YMCA» i forestillingen. Foto: O. K. Olsen

Homser har ikke sjelden vært utsatt for parodier i norske revyer. I Hjelmelands show handler det om klientellet på en homsebar – ikke helt ukjent for skuespilleren selv. Med homsenes ”nasjonalsang” YMCA som grunnlag spiller han ut et spekter av homser, og et par lesber. Fordi han tar typene på kornet, så blir dette satire til å flire av, og ikke klein homse-parodi.

Kjønn er også avgjørende i sketsjen om den gamle Borghild som brått oppdager sitt indre jeg, Rolf Inge. Der veksler Hjelmeland mellom de to ”personlighetene” i noe som utvikler seg til en absurd komisk seanse.

Showet kan nok med fordel strammes inn her og der. Men for det meste er det mye moro med en kunstner med folkelig nerve.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder