«SYMFONISK PASJONSHISTORIE»: VGs anmelder mener de beste partiene av «Venter», Festspillenes åpningsforestilling, er fantastiske. Foto: Thor Brødreskift/Festspillene

Venting i alle fasonger

I åpningsforestillingen til årets festspill i Bergen er det Solveig som venter. Med både intens, musikalsk smerte og kjedelig nærvær.

  • Tori Skrede

4 av 6

Festspillenes åpningsforestilling «Venter» med Karl Ove Knausgård libretto «Fuglene under himmelen» i kombinasjon med Grieg Peer Gynt-musikk, hadde urpremiere onsdag kveld. Det har blitt en forestilling med både sterke, multimediale øyeblikk og langdryge tekstsekvenser.

Verket er kalt «en symfonisk pasjonshistorie» der ordet «pasjon» peker på både lidenskap og lidelse. Her møter vi en moderne Solveig som i og for seg har lite med Peer Gynt å gjøre. Men de kjente sangene er med, og dermed viser hun seg gjennom dem, og i et stort sett naturlig samspill med Knausgårds nye tekst.

les også

Teateranmeldelse «Lazarus»: En magisk happening

Sopranen Mari Eriksmoen er den eneste sangeren og skuespilleren på scenen. Hun befinner seg i en slags boks med hvite vegger der bilder av henne vises fortløpende mens hun selv befinner seg i midten. Men mobil og selfiestang, hun iscenesetter seg selv. Og leser tekst. Og synger, med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg kor bak seg på scenen. En moderne kvinneskikkelse i hvit kjole, som også forteller om den gamle moren sin, som vi også får bilder av, og datteren.

les også

Teateranmeldelse: «Scener fra et ekteskap»

Til tider er dette en meget sterk fortelling med øyeblikk man vil huske lenge. Andre steder blir det stillestående og rett og slett litt kjedelig. Om det funker eller ikke, avhenger av samspillet mellom uttrykkene, som så ofte ellers. Å kombinere gammel, kjent musikk med nye bilder er alltid en krevende øvelse. Desto bedre er det når uttrykkene virkelig går opp i en magisk enhet. Og selveste «Solveigs sang» blir faktisk et sånt øyeblikk. Mari Eriksmoen synger nesten guddommelig om venting og lengsel. Bare med den fantastiske stemmen sin drar hun sangsvisken opp på et høyt nivå. Og dypere og dypere blir meningen gjennom bildene rundt henne: En lykkelig, smilende kvinne og en bunn fortvilt en i samme person. Det er helt magisk, jeg har aldri opplevd «Solveig sang» på et sånt eksistensielt plan før.

«Åses død», med bilder av den gamle og syke moren, er også en sterk scene. Avslutningen med «Solveigs vuggevise» akkompagnert av en fødsel i bilder, er dristig, men spennet mellom tekst, sang og bilde blir for stort.

Men Mari Eriksmoen er en fantastisk sanger med et utrolig uttrykksregister, og dermed holder alle sangsekvensene hennes et meget høyt nivå. Dessverre er hun ikke like god til å resitere tekst, og dermed faller intensiteten og uttrykket betraktelig når hun går over til å snakke. Selv om det er gøy at hun gjør alt, hadde nok forestillingen være tjent med at en annen skuespiller hadde tatt seg av dette. Og hvorfor må Griegs fire salmer være med her? Edvard Grieg kor synger utmerket og jeg ser salmene kan være med på å underbygge det eksistensielle, men de virker egentlig ganske overflødige.

Men de beste partiene av «Venter» er fantastiske. Takk for dem.

TORI SKREDE

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder