Thorbjørn Harr som Graham (på bordet) og Øystein Røger som Tinker.
Thorbjørn Harr som Graham (på bordet) og Øystein Røger som Tinker. Foto: Øyvind Eide

Teateranmeldelse: «Renset» på Nationaltheatret

Grusomt vakkert

RAMPELYS

Amputasjoner og andre grusomheter på scenen til tross: Det er idéinnholdet som først og fremst bærer Nationaltheatrets oppsetning av «Renset».

Publisert: Oppdatert: 02.09.17 18:10

Av: Sarah Kane. Oversatt av Finn Iunker.

Regi: Oskaras Koršunovas.

Scenografi : Gintaras Makarevicius.

Kostymedesign : Katja Ebbel Frederiksen.

Dramaturgi: Njål Helge Mjøs.

Med: Øystein Røger, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr, Kingsford Siayor, Tarjei Westby, Jonas Strand Gravli og Kristin Grue.

Sarah Kane var 1990-tallets vidunderbarn i britisk teater, og hadde en kort og hektisk karriere før hun to sitt eget liv i 1999, bare 28 år gammel. «Renset» skrev hun i 1998, og som alltid hos Kane er de voldsomme effektene, de grafiske voldsskildringene og den kompromissløse handlingen som først festner seg hos tilskueren. Vi var blitt grundig advart på forhånd, og en oppsetning på Nationaltheatrets hovedscene med anbefalt aldersgrense på 18 år, er på ingen måte hverdagskost.

Grufull metode

Handlingen i «Renset» utspiller seg på en slags universitet, der tre kjærlighetspar hver på sin måte blir utsatt for bestyreren Tinkers grufulle metode for bokstavelig talt å amputere forsøkene deres på å leve ut forhold utenfor normalen: Grace og Graham er søsken, Carl og Rod er homser, mens Robin forholder seg til Grace som en blanding av morsfigur og kjæreste.

Scenen er delt i to etasjer: Øverst et bibliotekaktig værelse der Tinker kan trekke seg tilbake, nederst en form for flislagt laboratorium – hvitt og antiseptisk – der overgrepene og det meste av handlingen for øvrig finner sted. Oppsetningen gjør flittig bruk av en nifs form for videofilming, der vi ser en del av det som skjer med Tinkers øyne. Samtidig er scenografien imponerende gjennomarbeidet og preget av skiftende bibelord, en form for akvarium/svømmebasseng i bakgrunnen, som kan symbolisere både frihet og innestengthet – og ikke minst av en følsom og fin lyssetting som forsterker og bygger opp under stykkets framdrift. Musikken spiller også en viktig rolle i «Renset», og spenner fra Johan Sebastian Bach til Joy Division.

Stor seier

Det er en stor seier for Nationaltheatret og regissør Oskaras Koršunovas at de har klart å lage en vesentlig og faktisk vakker teateroppsetning av en 20 år gammel tekst som må sies å være både knapp og fragmentert. Skuespillerne er alle i stand til å fylle rollene sine helt ut: Øystein Røger spiller Tinker med en fascinerende blanding av tilbakeholdenhet og djevelskap, mens Kingsford Siayor og Tarjei Westby overbeviser som det fortvilt elskende paret som bokstavelig talt blir slitt fra hverandre. Også Jonas Strand Gravli og Kristin Grue treffer godt i sine tolkninger, mens Thorbjørn Harr kanskje forsvinner noe i sin mer tilbaketrukne rolle som Graham. For meg er det likevel Birgitte Larsen i rollen som Grace som leverer stykkets aller mest imponerende prestasjon. Å følge hennes transformasjon fra sannhetssøkende søster til noe i enhver forstand ganske annet, er en sterk opplevelse.

«Renset» er teater slik bare teater kan være: Fysisk, ideologisk og estetisk på en og samme tid.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Her kan du lese mer om