KRITIKERROST: «The Sopranos» gikk i seks sesonger mellom 1999 og 2007 og vant fem Golden Globe- og tre Emmy-priser. Her er Gandolfini og gjengen fra sesong seks. Foto: HBO

VGs dom over «Sopranos»

VG anmeldte de tre siste sesongene av HBOs banebrytende mafiaserie. Her er dommene.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

«The Sopranos», sesong 4 (DVD)

4 av 6

Med: James Gandolfini, Edie Falco, Michael Imperioli, Lorraine Bracco, Dominic Chianese, Steven Van Zandt, etc.

En ny samling «Sopranos»-episoder på DVD, de som gikk på NRK for et drøyt år siden, er selvfølgelig et tilbud ingen mafiafilmfantast kan avslå.

Dette vet TV-selskapet HBO, og det er vel derfor de avspiser oss med sørgelig lite ekstramateriale: Kommentarspor til fire av episodene fra to manusforfattere, skuespiller / regissør Michael Imperioli og seriens skaper David Chase. Dette gjør utgivelsen til en slags nikotintyggegummi for å døyve de verste abstinensene inntil neste sesong kommer på TV (den går i USA nå). Men den beste bonusen ved denne utgivelsen er en lekker innpakning som gjør at den ser bra ut i hylla.
ANDERS GIÆVER
Publisert i papiravisen 2. april 2004

Si din mening om «The Sopranos»-sesongene i kommentarfeltet under.

6 av 6

Sjefen over alle sjefer
«The Sopranos», sesong 5, NRK1 torsdager.
Femte sesong i sagaen om Tony Soprano er kanskje den beste så langt.

TERAPEUTISK: Tony Soprano med kona (t.h.) og terapauten. Foto: HBO

Egentlig er det en slags naturlov i TV-universet at en god amerikansk TV-serie blomstrer i løpet av første og annen sesong og bruker de tre neste på å visne.

«Twin Peaks» holdt oss klistret til skjermen under de åtte første «Hvem drepte Laura Palmer»-episodene, før den skled sakte ut i det rene nonsens. Den pulserende blodsmak i munnen-spenningen i «24» er blitt til et forutsigbart pliktløp. Og er det egentlig noen som gidder å se på «N.Y.P.D. Blue» lenger?

Det finnes unntak. «Seinfeld» ga seg mens leken var god. Og den femte sesongen av «Sopranos» som begynte på NRK i går, er kanskje den beste så langt.

Hvorfor? Fordi figurene og intrigene fortsetter å utvikle seg, i stedet for å stivne i faste, forutsigbare klisjeer og mønstre. Vi som har fulgt med siden sesong 1 i 2000, tror vi kjenner Tony Soprano. Vi slites mellom forakt og respekt for denne sammensatte fyren. Den brutale sadisten og sosiopaten som sliter med sin egen midtlivskrise og som gjør seriøse og oppriktige forsøk på å bli et bedre menneske.

Og så har vi bare sett toppen av isberget. Etter hvert som mafiabossen fortsetter å gå i terapi, dukker det stadig opp nye sider, fortrengte minner og uventede reaksjoner hos den sammensatte hardhausen.

Som i åpningsepisoden i går: Hvordan skal han, som nyskilt alenepappa, best takle sønnens adferds- og holdningsproblemer? Er han virkelig forelsket i sin egen psykiater, eller er det bare jakten på det uoppnåelige? Og hvordan skal han håndtere sine gamle mafiabrødre som nå slipper ut av fengselet, fulle av bitterhet og manglende respekt for spillereglene?

Det er denne kombinasjonen av «Gudfaren» og Woody Allen, vold og psykologi, rollekonflikt og forventninger, som gjør «Sopranos» til det den er - en uimotståelig, sterkt avhengighetsdannende saga om den moderne mann.

Kort sagt; et TV-tilbud du ikke kan avslå.
ANDERS GIÆVER
Publisert i papiravisen 03 sep. 2004

5 av 6

Sopranos-eden
«The Sopranos», sesong 5
Åpningsepisoden av årets Sopranos-sesong er så løfterik for alle trofaste tilhengere at man nesten frykter det ikke kan vare gjennom høsten.

- Tror du dette er et hockeyteam? spør Tony Soprano oppgitt. - Du har avlagt en ed. Du har påtatt deg ansvar. Du kan ikke pensjonere deg fra dette.

Og det sier han til Gene Pontecorvo, en underordnet torpedo i organisasjonen. Tony og Gene vokste opp sammen. Ved starten av åpningsepisoden har Gene arvet penger og vil flytte til Florida med familien, når Tony minner ham om forpliktelsene. Det finnes ingen snarvei ut av Sopranos-familien.

Genes ønske trigger noe dypt hos Tony, for han vet at han selv heller aldri kan slutte.

Ting har for så vidt sett verre ut for Tony enn ved åpningen av sjette sesong. Hovedkonkurrenten, Manhattan-bossen Johnny Sack, sitter inne. Ekteskapet med Carmela er på skinner igjen. Lekkasjene fra Christophers kjæreste Adriana er stoppet. Han er herre i eget hus.

Men det skjer ting allerede i løpet av kveldens episode som setter nye ting i bevegelse og som gir Tony nok av grunner til å bestille timer hos sin psykiater Dr. Melfi.

I det hele tatt er første episode av denne (visstnok) nest siste sesongen så full av løfter og muligheter for en ny brutal knallhøst i New Jersey at man nesten blir redd for at våre vanekriminelle venner ikke skal klare å innfri forventningene.

Derfor et foreløpig terningkast fem for bra anslag, så er det bare å håpe at sekseren sitter i løpet av noen uker. For vi som nå benker oss ned foran sjette sesong av denne mektige familiesagaen i mafiadrakt, vet at vi for lengst har avlagt den samme eden som stakkars Gene. Vi har forpliktet oss til Sopranos.
Det er for sent å hoppe av nå.
ANDERS GIÆVER
Publisert i papiravisen 08 sep. 2006

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder