Det er mange sterke sangprestasjoner i årets Don Giovanni, men spriket mellom musikk og sceneuttrykk blir for stort FOTO: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett

Operaanmeldelse: Don Giovanni i fri flyt

Årets Don Giovanni-oppsetning er en stor musikalsk opplevelse, men totalbildet skurrer.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker


«Don Giovanni»
Musikk:Wolfgang Amadeus Mozart
Libretto:Lorenzo da Ponte
Regi:Thaddeus Strassberger
Med Michael Nagy, Davide Luciano, Alexandra Deshorties, Nina Gravrok, Marius Roth-Christensen, Magne Fremmerlid, Ingeborg Gillebo og Yngve Søberg.
Den Norske Operas kor og orkester, dir. Patrik Ringborg
Den Norske Opera & Ballett

På nytt og på nytt kan man bli like fascinert over de fantastiske musikalske universene Mozart klarte å skape i operaene sine. Ikke minst i Don Giovanni, der ariene glir inn i en enestående helhet med den praktfulle orkestermusikken. Og med så dyktige solister som i den nye oppsetningen til Den Norske Opera, som hadde premiere lørdag kveld, kan nyte musikken i store og dype drag.

Orkesteret spilte så presist og velklingende som man bare kan ønske seg, og det er sjelden å oppleve solister som kler rollene sine så godt. Damene - Donna Anna, Donna Elvira og Zerlina sunget av Alexandra Deshorties, Nina Gravrok og Ingeborg Gillebo er de beste, men også Lepporello sunget av Davide Luciano er en ener.

Dermed er mye på plass, men dessverre glipper det litt med det sceniske uttrykket. Regissør Thaddeus Strassberger har lagt handlingen til det han kaller en mytologisk samtid, der kvinnemoter fra 60-tallet går hånd i hånd med hverdagsliv i Spania, og en kirke dominerer scenebildet. Begrunnelsen for denne tidløsheten er at historien om Don Giovanni er mye eldre enn både Mozart og librettist Lorenzo da Ponte, "vi har laget vår egen tidsepoke", sier regissøren. Dirigent og musikkansvarlig Patrik Ringborg er også dristigere enn de fleste. Han spiller selv hammerklaver i oppsetningen, og han kommer med musikalske sitater fra andre Mozart-operaer, men også fra både Carmen, Vårofferet og, sannelig, Nokias velkjente ringetone.

Og dette er morsomt. Det er ikke lett å la seg gripe på noe dypt emosjonelt plan, bortsett fra av den vakre musikken, men så er jo dette også en buffa-opera der man skal ha det moro. Men det kræsjer på samme måte som så ofte når man kombinerer et moderne sceneuttrykk med klassisk musikk som klinger fra sin egen tidsepoke. For oss låter Mozart fremdeles som wienerklassisisme, ikke som Beatles. Så kan man stadig spørre seg om det er nettopp spennet mellom uttrykkene regissøren vil framheve, eller om han prøver å få til en ny symbiose han ikke lykkes med. Dermed blir dette en oppsetning med fantastisk musikk og med mange morsomme enkeltscener og detaljer, men spennet mellom den mytologiske samtiden og 1700-talls-musikken blir for stort.

TORI SKREDE

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder