SLAKT: Mennesket er nede for telling i blant i denne absurde happeningen på Trøndelag Teater.
SLAKT: Mennesket er nede for telling i blant i denne absurde happeningen på Trøndelag Teater. Foto: ALEKSANDAR RAMADANOVIC

Teateranmeldelse: «Ubu» på Trøndelag teater

RAMPELYS

Korps og pølser, krig og bæsj – det mangler ikke på ytterligheter i denne spektakulære happeningen på Trøndelag Teater.

Publisert: Oppdatert: 20.01.18 11:49

Ytterligheter preger også denne anmelders opplevelse av forestillingen. Noe er stilistisk betagende, noe er gapskrattende komisk, noe treffer med alvor, mens noen av de åpenbare publikumsfrieriene blir banalt platte og langtekkelige. I et stykke som i stor grad handler om å manipulere demokratiet, er det ikke alltid at forestillingen evner å manipulerer publikum dit den vil.

«Ubu» i Janezic kreative regi er basert på tekster av den franske forfatter Alfred Jarry. Premieren på hans «Ubu Roi» i 1896 ble akkurat den skandalen forfatteren ønsket seg. Stykket om den brutale kong Ubu og hans amoralske omgang med makt var også et sviende angrep på hele borgerskapet og deres maktkåthet. Stykket ble forløper til det moderne teater – i sær surrealismen og det som skulle bli kjent som det absurde teater – stykker som i tekst og handling beskriver tilværelsens meningsløshet.

Denne forestillingen vil kanskje ikke hisse på seg verken sindige eller lett antennelige trøndere. Men med sin springende sjangeroverskridende form og tekst vil den gi noe å snakke om.

I en del situasjoner makter forestillingen på en stillfaren, stilistisk og mektig måte å understreke hvor skjør verden er, hvor fort makt kan skape helvete for de mange, men også hvor fort de mange kan underkaste seg en maktsyk person. Jarrys tanker om dette var temmelig forut for sin tid, med tanke på de despoter som skulle storme inn i det 20. Århundre.

Den slovenske regissøren, som for noen år siden gjorde en glimrende jobb med Erlend Loes «Doppler» på Trøndelag Teater, benytter anledningen til å leke med de fleste av teatrets sjangre. Han lar forestillingen hoppe i tid og sted. Det er teater-fiksjon og det er realtid med publikum som medspillere.

Det gir oppsetningen preg av å være en salig miks av opera, tivoli, sirkus og teater, med solide doser vulgaritet. Dritt – i betydningen bæsj – er en del av elementene i det opprinnelige stykket. Her er det tonet noe ned, men effekten er nokså platt.

En svær bjørn er et særdeles sjarmerende (og etterhvert kåt) element. Et korps fra Klæbu spiller bokstavelig talt en vesentlig rolle i forestillingens folkelige sjarmoffensiv. Og i både forfatterens og regissørens ånd kan du gjerne i blant la deg forvirre og undre på hva som egentlig skjer. Det er kaos i krysningen mellom lek og verdens undergang.

De stiliserte scenene fra krigerske felttog er fascinerende og formidler et alvor uten å ty til påklistret voldsomheter. Kontrastene til publikumsflørten er stor.

De skarpe klørne er synlige i enkelt scener. Glassburet som kong Ubu befinner seg i, og som mot slutten blir ”hjemsted” for hans undersåtter, har en tung symbolverdi som stengsel.

Men den tre timer lange forestillingen kunne godt vært strammere uten at det ville gått på bekostning av hverken det rølpete eller det underliggende alvor. Karikaturen over et pengegrisk samfunn blir mer halvmunter underholdende enn sviende bitt.

Her kan du lese mer om