TERNING 5: Tung tids tale får terningkast 5 av VGs anmelder.
TERNING 5: Tung tids tale får terningkast 5 av VGs anmelder. Foto: Dreamstime

Teateranmeldelse Tung tids tale: Kollektiv kraftprestasjon

RAMPELYS

På Riksteatret makter de å vri en vital teateropplevelse ut av Olaug Nilssens
roman om autisme. Det er i ordets rette forstand en kollektiv prestasjon.

Publisert:

RIKSTEATRET

«Tung tids tale»
Av Olaug Nilssen.
Regi: Marit Moum Aune
Lysdesigner: Ola Bråten
Lyddesign: Nils Wingerei

Maskedesign: Tonje Lie
Dramaturg: Toril Solvang
Scenograf: Even Børsum
Produsent: Emnet Kebreab
Med: Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø

De bokstavelig talt vrenger seg på scenen, de fire skuespillerne som sammen
bærer denne forestillingen. Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne
Krogh og Julie Moe Sandø – det gir liten mening å fremheve en enkelt på
bekostning av de andre, for de trer inn og ut av rollene og skifter karakter,
stemme og uttrykk i ett sett gjennom den halvannen timen dette varer.

Alle spiller alle, for å si det enkelt. Og det fungerer glimrende, selv når Jon Bleiklie Devik trer inn i rollen som mor og forteller, eller når de tre kvinnene i tur og orden «er» Daniel. Scenografien er konsentrert om et firkantet bygg med
vinduer, dører og trapp – rammene rundt et liv og en familie i evig kamp. En
kamp for å få livet med Daniel til å henge sammen, og en kamp med byråkratiet
og helsevesenet som vil tvinge en psykiatrisk diagnose på Daniel. Og
selvfølgelig en kamp for å bli sett og anerkjent både som omsorgspersoner og
som pårørende.

Ut av dette kommer det en dynamisk og fysisk teaterprestasjon, der tablåer fra et
liv med autisten Daniel skildres på tidvis utagerende vis, ganske i tråd med den
virkeligheten romanen «Tung tids tale» beskriver.

Igjen har regissør Marit Moum Aune vist sin helt spesielle evne til å gjøre
samtidslitteratur om til vedkommende og medrivende samtidsteater. Ved å ta i
bruk teaterrommets muligheter, og samtidig redigere i teksten slik at kjernen
kommer enda tydeligere fram.

Olaug Nilssen har selv sagt at romanen kan leses som en politisk ytring, mens
andre helst vil sette morskjærligheten i sentrum for stykkets tematikk. Etter å
både ha lest boken og sett teaterstykket er det viktigste som sitter igjen hos meg
kanskje dette: Autisme er ikke noe som kan håndteres ved hjelp av andre
begreper eller ved å lete etter konvensjonelle, psykologiske
årsakssammenhenger. Autisme er mer enn nok i seg selv, en tilstand som det er
viktigere å behandle enn å forklare.

Begrepet politisk teater gir kanskje ikke mening for så mange lenger. Men i
likhet med romanen er teateroppsetningen av «Tung tids tale» blitt en
kunstnerisk opplevelse som jeg tror kan vise seg å ha politisk effekt.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Her kan du lese mer om