RASERI: Herborg Kråkevik får utløp for mye sinne i rollen som Mia. Foto: Erika Hebbert, Oslo Nye Teater

Teateranmeldelse: «Sommeren uten menn»

Ironi og poesi lever i skjønn forening når Siri Hustvedt beskriver kvinneliv i alle fasetter – i sær hvilken følelsesmessig tsunami en ektemanns svik kan utløse.

  • Borghild Maaland

Av Siri Hustvedt

Bearbeidelse: Karen-Maria Bille, Peter Langdal

Regi: Victoria Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Lysdesign: Norunn Standal

Med: Herborg Kråkevik, Birgitte Victoria Svendsen, Mari Dahl Sæther

4 av 6

Sviket er i dette tilfellet utløst av Mias ektemann gjennom 30 år, vitenskapsmannen Boris, som brått ønsker seg en pause i ekteskapet. «Pausen» er en yngre fransk kvinnelig kollega. Med dette som bakteppe loser Hustvedt oss gjennom et mylder av historier og fakta om kvinneliv med alvor, gode streif av humor og livsvisdom.

Det handler om noen hekser av tenåringsjenter, verdige voksne damer med broket bakgrunn – ulike perspektiv som i løpet av en sommer gir Mia en mulighet til å bli tryggere på sin egen plattform.

Romanen kom ut for en åtte års tid siden, og det litterære preg i forestillingen blir i overkant tydelig. Forklaringer med filosofisk og psykologisk dybde er delvis artige, men for mange.

Det at skuespillerne i stor grad henvender seg direkte til oss, publikum, med sine fortellinger og forklaringer på hva som skjer, er i blant distraherende for den sceniske handling.

Men trioen på scenen har god kjemi sammen. De veksler raskt mellom å være Mia, hennes mor, hennes datter, en geskjeftig nabofamilie, infernalske tenåringsjenter og en eldre, smått eksentrisk dame.

De representerer et bredt kvinneliv som brettes ut med alvor i en lekende undertone i Victoria Meiriks regi.

Sviket til ektemannen gjør at Mia dykker ned i sykdom, sorg, sinne og sjalusi. Hun er en prisbelønnet forfatter, som gjerne skulle sett på sin akutte tilværelse som en roman hun kunne styre i den retning hun selv ønsket.

les også

Kristian Seltun blir Nationaltheatrets nye teatersjef

les også

Eirik Stubø går av som Dramaten-sjef etter kritikken

På veien opp av hengemyra reflekterer hun over fenomener som har ligget der siden urtiden og som er kjernen; frykten for å bli avvist, utestengt og ignorert. Hun ser det i tilbakeblikk på egen ungdom, gjennom en grotesk hendelse med ungjenter (noen skikkelige hunndjevler) hun har skrivekurs for, og gjennom den eldre generasjonen.

Herborg Kråkevik, Birgitte Victoria Svendsen og Mari Dahl Sæther har fin timing seg i mellom. Best er de når humoren slippes løs, enten det gjelder fortellinger og fakta rundt sex, eller i enkeltepisoder der de ”spiller” og ikke forteller. Som for eksempel når Svendsen spiller en herlig smårampete og ganske sikkert oversett jentunge som ”leker” voksen med kosedyr som herses med.

Det litterære preget gjør at det dramatiske uttrykket blir noe oppstykket. I blant sitter man med en følelse av å høre på en dramatisert opplesning fra boka.

Men mye klokt – og underholdene – blir sagt om kvinneliv og knull, menn og deres tull.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder