Teateranmeldelse: «Lykkedager»: Lykketreff med Krigsvoll

Med begge beina i et jordisk høl, løfter likevel Winnie tilværelsen opp til et daglig lykkehjul.

NATIONALTHEATRET

«Lykkedager»

Av: Samuel Beckett

Regi: Anne Karen Hytten

Scenografi/kostymer: Milja Saalovaara

Lysdesign: Simon Bennison

Med: Anne Krigsvoll, Kim Haugen

Med en fabelaktig god Anne Krigsvoll i rollen som den ikoniske Beckett-skikkelsen er det blitt en stillferdig, tankevekkende og smått humoristisk forestilling spunnet rundt Becketts absurde univers. Der er det mørkt, livet er på repeat-knappen – dag ut og dag inn. Men likevel forsøker man å finne en vei og en vilje til å overleve i  en verden som er vanskelig å forstå.

Stykket er skrevet i 1961, på et tidspunkt Beckett allerede var etablert som stor dramatiker innen det absurde teater. I likhet med «Mens vi venter på Godot» handler også «Lykkedager» om hva man bedriver mens man venter på at alt skal bli slutt, om det så gjelder døden eller at verden går under.

I dette stykket møter vi Winnie;  en kvinne som finner håp og trøst i det meningsløse ved å fokusere på dagligdagse gjøremål som tannpuss, gre håret, legger revolveren på rett plass – og ikke minst med å småprate seg gjennom dagen. Hun har mer enn halve kroppen nedgravd i en sandhaug. Ektemannen Willie er et sted bak sandhaugen. Deres samliv er åpenbart like fastlåst som Winnies fysiske situasjon; en nærmest total mangel på kommunikasjon som understrekes med herlig humor gjennom Becketts skarpe observasjoner.

Poengtert

Krigsvoll er for det meste alene på den store hovedscenen, i en haug som ved lysets skiftninger også kan ligne en diger ballkjole; noe som understreker hennes bunnløse optimisme. Med små og større nyanser – gjennom ansiktsuttrykk, de langsomme bevegelsene, den verbale vektlegging og variasjon spiller Krigsvoll ut Winnies lille verden med overbevisende spennvidde.

Hun er nøktern og morsom, øm, engstelig, og myndig – selv de mest dagligdagse klisjéer er til å trekke på smilebåndet av.

Stykket er fullt av små poengterte fraser som hinter til Becketts mørke perspektiver som handler om ordenes betydning, om at «noen ganger svikter selv ordene» – og det kan være en poetiske detalj som «lyder er gaver som hjelper meg gjennom dagen», kort sagt den eksistensielle betydning av hverdagslige rutiner.

Her er ikke snev av teatrale overdrivelser. Her er det dagligdagse poengtert. Det er vel derfor denne nokså trøstesløse situasjonen oppleves så nært.

Stort forsvar

Kim Haugen er en bi-figur i rollen som Willie. Men en vesentlig sådan. Han er «tingen» som trigger Winnie aller mest. Hans minste lille pip eller bevegelse løfter hennes lykkefølelse til smilende høyder. Som den eminente komedie-spiller Haugen er, så mestrer han de sjeldne tilstedeværelsene med glans.

Det at teatret velger å spille «Lykkedager» på hovedscenen, understreker det lille menneskets plass i en stor verden. Men mot slutten, der teksten er enda mer neddempet, og Krigsvolls Winnie såvidt har hodet over haugen, virker scenen litt i største laget for det intime uttrykket som ligger i teksten

Becketts evne til å fange håp og lys i en dysfunksjonell tilværelse er stor. Stort er også Anne Krigsvolls forsvar for dette håpet.