Voldsomt kjøpe-push for Pushwagner

Har solgt grafikk og malerier for 6,3 millioner på én uke i Østfold

Gikk i baren under viktig møte med mektig MOMA-representant

Pushwagner (75) er trolig heitere enn noensinne i det norske folkedypet - i løpet av én uke på Soli Brug Galleri er hans fargesterke grafikk og malerier blitt solgt for 6,3 millioner kroner.

– Et eller annet har skjedd, mener Ole Dørje. Han driver Soli Brug Galleri i grenselandet mellom Råde og Sarpsborg.

– Vi drukner daglig i folk som kommer fra hele Østlandet for å se denne store utstillingen, påstår galleristen som tidligere har stilt ut blant andre Kjell Nupen, Magne Furuholmen, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl.

Salige Nupens utstilling på Soli Brug i august 2013 satte galleri-rekord med et salg på 4,3 millioner, men den har Pushwagner nå pulverisert.

– Det er helt villt. Voldsomt. Pushwagner er overrrasket og overveldet, bedyrer Stefan Stray, som ivaretar og organiserer karrieren til kunstneren.

Han er 75 år. Jubileumet markeres med syv Pushwagner-utstillinger i Norge. Torsdag er turen kommet til Galleri Fineart i Oslo. På Facebook-siden til galleriet varslet 8000 personer at de akter å komme på åpningen.

Pushwagner-feberen herjer Norge.

– Folk kommer for å se keiserens nye klær som Pushwagner har på seg, kakler hovedpersonen i bakgrunnen når VG ringer.

– Mange gallerister sier at Pushwagner trekker et nytt publikum som de ikke har sett tidligere, bemerker Stray.

SE VG-TV: PUSHWAGNER PÅ GALLERIÅPNING

Utsolgt: Vil bety 12 millioner

Dørje anslår at en helt utsolgt Pushwagner-utstilling ville innbrakt rundt regnet 12 millioner kroner. Vanligvis sitter kunstneren igjen med 50 til 60 prosent, noen ganger mer, avhengig av status og etterspørsel.

Galleristen foretar et overslag og kommer frem til at det er solgt:

** Rundt 200 trykk med en pris på 8000 til 30.000 kroner.

** 15 håndkolorerte trykk med priser fra 75.000 til 300.000 kroner.

** Tre malerier - «Martini II» (300.000), «Hariton» (650.000) og «Lady Blue» (600.000).

Alle som kjente Pushwagner for 15 år siden var overbeviste om at rusmisrukeren og uteliggeren kom til å dø nokså snarlig, men i 2008 eksploderte berømmelsen da Pushwagner stilte ut hovedverket «Apokalypsefrisen», som forøvrig aldri er blitt anmeldt, og «Soft City» i Berlin.

«Soft City» var totalt ukjent. Pushwagner hadde i 22 år ansett verket for tapt, inntil det dukket opp i 2002. Nå ble det presentert som en sensasjon.

LES OGSÅ: KAN HA SATT SALGSREKORD

Rettslig forlik

Deretter sloss han om kunst for 30 millioner kroner med en tidligere velgjører og kompanjong. Tvisten endte i 2009 med et rettsforlik. Pushwagner fikk tilbake «Selvportrett» og hundrevis av andre originalverker. Samme år ble samarbeidet med galleriet Fineart innledet.

PUSHWAGNER: – EN ENORM TILFREDSSTILLELSE

Da Pushwagner stilte ut under innvielsen av Finearts nye lokaler på Tjuvholmen i 2009 møtte det opp drøyt 3000 mennesker på åpningsdagen. Omsetningen passerte raskt ti millioner.

I 2010 åpnet Pushwagner dørene til eget galleri på Tjuvholmen i Oslo. I 2011 solgte 18 norske gallerier over hele landet hans nye trykk på separatutstillinger med publikums- og salgsrekorder over alt.

– Er det noen årsak til at kunsten din blir mer og mer fargerik?

– Klart det. Jeg vil forbedre kunsten min, slik at jeg slipper å gjenta det folk allerede har sett, sier Pushwagner dagen før utstillingen i Østfold åpner.

– Mange er veldig opptatt av de dystopiske visjonene i dine tidligere arbeider?

– Tror ikke det. Ikke nå lenger, kommer det fra den magre og herjede skikkelsen.

– Farger er healing

Noe av nøkkelen til hans voldsomt folkelige appell skyldes kanskje bruken av sterke farger. Pushwagner er ikke uenig.

– Farger er healing. Folk føler seg bedre når de ser fargekombinasjoner som er psykoaktive. Hjernen blir stimulert, får mer fart enn til vanlig. I alle fall gjelder det meg. Derfor maler jeg med så sterke farger. Noen sier at fargebruken min er så sterk at den nesten blender. Det liker jeg å høre, medgir kunstneren.

Som alltid er hans kompanjong og livsledsager, Stefan Stray, i umiddelbar nærhet.

Stray plukket Pushwagner opp av rennesteinen og lovte å ta seg av kunstneren så lenge han lever. De er så godt som uadskillelige, lever til og med under samme tak.

Om det tette samarbeidet med Stray har Pushwagner følgende å si.

– Nei, det er ingen boble. En symbiose, ja, men det er mer omfattende enn det du får inntrykk av.

– Vi har en matematiker i USA som har utviklet et program som gjør at du kan presse fargene i den digitale trykkprosessen. Og så har vi blant annet samarbeidet med Jan Rune Trengereid som sitter i Verdens fargeråd, for å nevne noe, opplyser Stray.

– Kromatisk betyr fargeskalaer. Det finnes millioner av farger. Jeg tar de beste jeg kan finne, tilføyer Pushwagner.

– Her ligger det altså en bevisst tanke om å makse ut fargene?

– Takk. Det var hyggelig å høre. Det er, som du sier, gjennomtenkt. Men jeg prøver å bestrebe meg på at det ikke skal merkes når du ser på bildene mine, fremholder han.

– Men på en annen side har du aldri bestemt fargene på forhånd. Det utvikler seg underveis. Pushwagner har utviklet en del unike fargekart som han er alene om. Slik får han alle mulige varianter av de forskjellige fargene, men det gjelder selvfølgelig ikke maleriene, forsikrer Stray.

(Saken fortsetter under bildet)

– Neonlys, fargebruken din minner nesten om neonlysfarger?

– Neonlys, ja. Stemmer. Det er slik jeg vil at bildene skal oppfattes. Som lysreklamer, men du må være forsiktig. Det kan lett bli glorete, sier Pushwagner.

Kunstneren har liten tid, sier han. Pushwagner har kols og arbeider besatt som hver dag skulle være den siste.

– Lite kontakt

– Jeg har lite kontakt med kunstmiljøet. Jeg går aldri på utstillinger, besøker sjelden Kunstnernes Hus, understreker Pushwagner.

– Vi har jo vært på et par utstillinger i utlandet, presiserer Stray.

– I utlandet, ja. Det er noe helt annet, parerer kunstneren.

– Hvorfor det?

– Fordi det ikke er norsk. Norsk kunst har et særpreg som skyldes at man har en situasjon med begrenset feedback, mener den radmagre mannen.

– Det sies at norsk kunst er en liten andedam hvor alle aktørene; kunstnere, kritikere, gallerister, kuratorer og kjøpere, ligger og gnikker på hverandre?

– Det er farlig. Det har tatt livet av mange gode kunstnere, slår Pushwagner fast.

– Jeg har ikke noen kontakt med noen bransje eller miljø, annet enn det jeg selv skaper rundt meg med mine medarbeidere, som nesten uten unntak har kunstfaglig bakgrunn, fortsetter han.

I baren under MOMA-møte

– Det å bli innkjøpt av Nasjonalmuseet må ha vært en kjempestor anerkjennelse?

– Det var det, den gangen, men ikke nå lenger. Jeg er bare opptatt av disse bildene som nå stilles ut her på Soli Brug.

For ikke lenge siden hadde Stray og Pushwagner avtalt en time lang samtale med Kathy Halbreich, assisterende kunstnerisk ansvarlig ved Museum of Modern Art (MOMA) i New York.

Midt under samtalen reiser Pushwagner seg opp, går i baren og lar Stray og representanten for en av verdens viktigste kunstinstitusjoner sitte igjen alene.

– Andre kunstnere ville vært i hundre, men du forsvant i baren, ble borte i 20-25 minutter, og lot meg sitte igjen med henne alene. Det var ikke så lett, sier Stray i en lett anklagende tone.

– Vet du hvorfor jeg gjorde det? spør Pushwagner.

– For å gi et inntrykk av at jeg ikke var avhengig av henne, fortsetter han.

– Kunne du ikke bare spille med?

– Har gjort det så mye, uten at det har hjulpet meg. Jeg er selvsikker på at bildene mine fortjener større oppmerksomhet, jeg ville ikke smiske meg frem.

– Ville det vært stort hvis MOMA hadde kjøpt Pushwagner?

– Det hadde vært greit, men det betyr ikke noe for meg. Det betyr mer for meg å lage noe som ikke minner om så mye om det jeg har gjort frem til nå, hevder Pushwagner.

Fornyelsen

Mange av Pushwagners mest kjente verker stammer fra omfattende tematiske serier med arbeider.

– Har du en stor serie med verker i hodet som kan få samme betydning som «Apokalypse» eller «Soft City»?

– Jeg har det ikke nå, men jeg håper jeg kan få det, medgir kunstneren.

– Du har jo skissene til den «Katatonske»-serien som du vel lagde i London, minner Stefan Stray om.

– Den ligger på is, men det er riktig. Der har jeg fornyelsen, erklærer Pushwagner.