FUNKER: Ja da, de er tilbake og de kan fortsatt få oss til å le: (f.v.) Vegard Ylvisåker, Bård Ylvisåker og Calle Hellevang-Larsen. FOTO: FRODE HANSEN/VG

TV-anmeldelse: Trygt og traust

«I kveld med Ylvis»

I sin tredje sesong gjør Ylvis det de har vist de er gode på. Det er fortsatt bra, men ikke spennende.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

Sesongpremiere, 3. sesong
Prateprogram i 20 deler
TVNorge, tirsdager og torsdager kl. 21.30

Etter én uke med massiv reklamekampanje, en vanvittig videofarsott og stadig større forventninger, starter «I kveld med Ylvis» med seks minutter teknisk feil.

Deretter er det faktisk bare én vei det kan gå. Calle Hellevang-Larsen er tilbake som sidekick. Bård Ylvisåker er tilbake i sjefsprogramlederstolen, broren Vegard som wild-card på kanten. Magnus Devold er vervet videre, og det hele innledes med gjensynsglede gjennom sang. Noe brødrene har vist de behersker.

Si din mening og trill terning her .

Riktignok går det litt seigt i starten. Et lengre intervju med Calle er som å høre på en internprat blant bestevenner med to i promille når du selv er edru.

Det har jo tidligere nærmest vært Ylvis' varemerke: Å få seerne til å oppleve at de er med på deres absurde, overraskende, barnslige og/eller superflaue internspøker. Vi ler fordi vi føler at vi «tar'an» - selv om vi ikke så den komme.

Kunsten er en hårfin balanse mellom banal slapstick og sprø originalitet. Det har gitt oss minneverdige øyeblikk som «Dagens spørsmål» besvart i et rom som snurrer rundt, forvirrede turister i en talestyrt heis, og fortvilte nederlandske tolker som forgjeves forsøker å tolke Vegards overbevisende tulle-nederlandsk.

Den oppskriften bevares i premiereprogrammet, gjennom å skremme verdigheten av gjest Pernille Sørensen i sofaen, og når brødrene og Calle - utkledd som Emil - konkurrerer i å få servert flest glass med vann av fremmede i Småland.

Da er også hyss-herrene tilbake i sitt ess, når de fremkaller en blanding av fnis, forundring og akutt behov for å gjemme seg bak puter.

Men før vi kommer så langt må vi også gjennom et lengre intervju på engelsk av lederen for en énveis Mars-ekspedisjon. Temaet, og for så vidt også inntaket av resirkulert urin, er ellevilt, intervjuet not so much.

Det tar seg opp mot slutten. Uvisst om det er fordi gjengen er blitt varmere i trøya, eller om de bare har spart det beste til slutt.

Calles anmeldelse av videoepidemien «What Does the Fox Say?» er deilig selvsentrert og syrlig, og selve videoen funker i fjortende visning også.

Når slutten kommer, er det noe brått. En outro med «stein, saks, papir» må vi bare late som vi skjønner noe av.

Ylvis er fortsatt flinke, men har ikke helt funnet formen. Sesongpremieren er humremorsom, men traust - til dem å være. Følelsen vi sitter igjen med er at vi gjerne skulle hatt mer.

Og sånn sett har Ylvis-gjengen et perfekt utgangspunkt for de neste nitten episodene.

INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder